Barn som flytter til et nytt sted i Norge, kommer i en situasjon der de blant annet kan bytte dialekt eller holde på dialekten. Slike språkvalg kan skje både bevisst og ubevisst. Temaet i dette innlegget er hvilke oppfatninger unge i Bergen har om årsakene til hva som skjer med dialekten til innflytterbarn, med vekt på østlandsktalende innflytterbarn.

Av Ann-Kristin Molde, universitetslektor og ph.d.-kandidat i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Bergen

Doktorgradsprosjektet mitt handler om innflytterbarns språkvalg etter flytting til Bergen og erfaringer, oppfatninger og holdninger koblet til dette. I dette innlegget vil jeg svare på to spørsmål i prosjektet: Hvilke oppfatninger har østlandsktalende innflytterbarn om årsaker til egne språkvalg etter at de har blitt unge voksne? Og er disse oppfatningene like eller forskjellige fra de oppfatningene andre unge i Bergen har om innflytterbarns språkvalg?

For å finne ut hvilke oppfatninger østlandsktalende innflytterbarn har om egne språkvalg, gjennomførte jeg intervju med sju østlandsktalende innflytterbarn i Bergen etter at de var blitt unge voksne. Hvilke oppfatninger har de selv om hvorfor de snakker som de gjør? En av disse, Liv, som har gått over til bergensk, forteller at hun etter flyttingen ble mye ertet for dialekten, samtidig som ingen andre rundt henne snakket østlandsk. Ut fra dette fikk hun lyst til å heller snakke bergensk. Dialektbyttet gikk imidlertid ikke knirkefritt, fordi Liv fikk problemer med skarre-r-en. Men ut fra det hun forteller, lyktes hun til slutt gjennom en aktiv, bevisst innsats.

Også en av de andre informantene, Marit, ser ut til å ha hatt en aktiv, bevisst motivasjon for språkvalget sitt. Hun forteller nemlig at hun var «veldig bestemt» på at hun ville holde på østlandsken. Grunnen til dette var følgende: «Jeg hadde bestemt meg for at jeg var østlandsk og snakket østlandsk.» I tillegg til dette mener hun at flere andre faktorer kan ha støttet opp om språkvalget, særlig det at både moren og søsteren også snakker østlandsk.

Av dem jeg intervjuet, er det imidlertid bare Liv og Marit som ser ut til å ha tatt et bevisst språkvalg som barn. De andre fem forteller at det «bare ble slik». Alle unntatt én av disse har en østlandsktalende forelder og/eller østlandsktalende søsken, og disse blir trukket frem som viktige. Andre faktorer som blir trukket inn av flere, er innflyttingsalder (alder ved flytting), problemer med å få til skarre-r-en eller bare en mangel på lyst til å snakke bergensk. En av dem sier følgende: «Det ble på en måte bare aldri naturlig for meg å bytte.» I tillegg vil jeg trekke frem spesielt at tre av de fem som har holdt på østlandsken, mener at språkvalget deres også kan være koblet til mengden østlandsk på tv, særlig på barne-tv, da de vokste opp.

Hva kjennetegner disse innflytternes forklaringer på hva som skjedde med dialekten deres etter flyttingen til Bergen? Dette kan vi beskrive ved hjelp av hovedtrekk fra Bernard Weiners attribusjonsteori fra 1985. Attribusjonsteorien handler litt forenklet om hvor mennesker plasserer årsakene til hva som skjer med dem. Teorien går ut på at man kan plassere folks årsaksforklaringer ut fra egenskapene sted, stabilitet og kontrollerbarhet. Egenskapen sted viser til om individet ser det slik at årsaken ligger i dem selv (indre) eller utenfor dem selv (ytre), egenskapen stabilitet viser til om individet opplever at årsaken gjelder noe som er stabilt eller ikke, mens egenskapen kontrollerbarhet viser til om årsaken gjelder noe som individet selv kan påvirke eller ikke.

 

Som vi har sett ovenfor, trekker de østlandsktalende innflytterbarna inn både indre og ytre faktorer når de forklarer hvilke språkvalg de gjorde i barndommen. Men de fleste ser det slik at språkvalget deres hovedsakelig er basert på faktorer som ligger utenfor dem selv, særlig hvilken dialekt andre har, ikke i dem selv, for eksempel i motivasjon, personlighet eller språkøre. De fleste faktorene viser også til relativt stabile forhold som ikke er mulige å kontrollere for individet, for eksempel innflyttingsalder, talemålet i media, hvilket talemål foreldrene har, eller talemålet til venner på det nye stedet.

Er disse oppfatningene like eller forskjellige fra de oppfatningene andre unge i Bergen har om innflytterbarns språkvalg? For å finne ut av dette fikk jeg gjennomført to fokusgrupper (en type gruppeintervju) med ungdommer i tredje klasse på videregående skole i Bergen. En fellesnevner for begge fokusgruppene er at ungdommene mener at det typiske er at innflytterbarn i Bergen snakker en annen dialekt – ikke bergensk. Dette stemmer ikke med verken hva talemålsforskere generelt har trodd, eller hva som kom frem i en spørreundersøkelse om innflytterbarns språkvalg i doktorgradsprosjektet mitt (jf. språkpraten min 3. november 2016). Samtidig sier en person i den ene fokusgruppen at de normalt ikke merker at innflytterbarn som har gått over til bergensk, er innflyttere. En mulig tolkning av denne kommentaren er at innflytterbarns eventuelle overgang til bergensk skjuler deres geografiske spor. Bare de som fortsatt holder på dialekten, som typisk er østlandsktalende, blir dermed oppfattet som innflyttere.

Når det gjelder oppfatninger om årsaker til innflytterbarns språkvalg, kommer ungdommene i fokusgruppene inn på mange av de samme faktorene som de østlandsktalende innflytterbarna. Dette gjelder blant annet faktorene innflyttingsalder, sosialt nettverk og motivasjon. Det er imidlertid en interessant forskjell mellom svarene i de to fokusgruppene. Den ene fokusgruppen bestod av såkalt erkebergensere, definert som at både ungdommene selv og foreldrene deres hadde bodd i Bergen alltid. Denne gruppen legger stor vekt på faktorer knyttet til motivasjon. De plasserer altså årsakene til språkvalgene i individet selv, for eksempel i personlighet eller identitet. En av dem sier det slik: «Men jeg tror det er litt sånn personlig. For noen, på en måte, vil skifte dialekt for å prøve å passe inn, eller av andre årsaker. Mens noen vil beholde den de har, for å skille seg ut.» Den andre fokusgruppen bestod av ungdommer som enten selv var innflyttere eller hadde foreldre som var det. I motsetning til erkebergenserne vektlegger denne gruppen heller faktorer knyttet til innflytterbarnas sosiale nettverk. De plasserer altså årsakene utenfor individet.

I lys av attribusjonsteorien innebærer dette at erkebergenserne oppfatter språkvalg som hovedsakelig styrt av indre, ustabile og kontrollerbare faktorer, altså noe som innflytterbarna selv kan påvirke. De andre ungdommene oppfatter derimot språkvalg som hovedsakelig styrt av ytre, stabile og ukontrollerbare faktorer, altså noe som innflytterbarna ikke kan påvirke. De østlandsktalende innflytterbarna, delvis med unntak av Liv og Marit, oppfatter også språkvalgene sine slik. De som selv er innflyttere eller har foreldre som er det, ser dermed hovedsakelig – men ikke utelukkende – språkvalg som noe som skjer med innflytterbarna, mens erkebergenserne, som verken selv er innflyttere eller har foreldre som er det, oppfatter språkvalg som noe som innflytterbarn selv gjør.

 

Vil du vite mer?

Dette innlegget er basert på deler av doktoravhandlingen min, Østlandsktalende innflytterbarn i Bergen, som blir elektronisk tilgjengelig når den er ferdig.

3. november 2017 hadde jeg et innlegg i Språkprat med tittelen «Østlandstalende innflytterbarn i Bergen». Innlegget handler om hvorvidt det stemmer at flere østlandsktalende innflytterbarn i Bergen holder på dialekten enn andre innflytterbarn. Dere finner dette innlegget her.

Dette innlegget har handlet om hvilke oppfatninger unge har om egne og andres språkvalg. Høsten 2017 kommer det et innlegg der jeg svarer fra et forskerperspektiv på hva som kan forklare at det ser ut til at flere utflyttede østlandsbarn holder på dialekten enn innflytterbarn med andre dialekter.

I september 2010 deltok jeg i Forsker grand prix i Bergen, en forskningsformidlingskonkurranse for ph.d.-kandidater, om østlandsktalende innflytterbarn. Presentasjonen min finner dere her.

Det kan være sårt å bli møtt som en innflytter – en østlending – et sted man har bodd nesten hele livet. I en kronikk i Bergens Tidende 29.10.16 skriver jeg om dette temaet under tittelen «Snakker du som en østlending, blir du aldri bergenser». Dere finner kronikken her.

Om dere vil lese mer om de tre egenskapene i attribusjonsteorien, kan dere for eksempel lese følgende tekster:

Weiner, Bernard (1985): “An attributional theory of achievement motivation and emotion”. Psychological Review, 92, s. 548-573

Graham, Sandra og Weiner, Bernard 2012: “Motivation: Past, present, and future”. I Harris, Karen R., Graham, Steve, Urdan, Tim, McCormick, Christine B., Sinatra, Gale M. og Sweller, John (red.).: APA educational psychology handbook, Vol 1: Theories, constructs, and critical issues. Washington, DC, US: American Psychological Association