Er norsk fagspråk i fare?

På grunn av økende internasjonalisering får engelsk en stadig sterkere stilling ikke bare i kommunikasjon over språkgrenser, men også innenfor det norske språksamfunnet. Dette gjelder i særlig grad forskning og høyere utdanning. Samtidig har universiteter og høyskoler ansvaret for norsk fagspråk. Hvordan takler de dette ansvaret i en situasjon der engelsk synes å styrke stillingen sin innenfor sektoren?

Av Gjert Kristoffersen, professor i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Bergen

Legg merke til at jeg skriver norsk fagspråk. Med fagspråk mener jeg først og fremst spesialisert og veldefinert terminologi, altså ord eller uttrykk med presist definert innhold knyttet til ulike fagfelt som f.eks. matematikk, språkvitenskap, odontologi, sosiologi og biologi. Fagspråk er med andre ord noe annet enn det mer upresise dagligspråket.

De fleste språkvitere er enige om at norsk som språk ikke er truet av engelsk i dag. Det er med andre ord intet som tyder på at norsk i overskuelig framtid vil bli erstattet av engelsk, og derved lide det som kalles språkdød. Dette inntreffer først når barn ikke lenger blir oppdradd på et gitt språk ved at foreldrene velger i stedet å oppdra barnet i et majoritetsspråk som ikke er deres eget morsmål. Dette skjer ikke i Norge i dag. Norskspråklige foreldre oppdrar sine barn på norsk, og de aller fleste går i norsk skole.

gjert-coverbilde
Foto: Silje Drevdal

Men et språk kan lide det vi kaller domenetap. Det betyr at språket ikke lenger blir brukt innenfor et bestemt samfunnsområde, eller domene, fordi et annet språk har overtatt som det dominerende kommunikasjonsmiddelet. Innenfor høyere utdanning i Norge i dag er situasjonen den at norsk etter hvert har fått en utsatt stilling. Vi må imidlertid skille mellom ulike kommunikasjonssituasjoner og ulike fagtradisjoner.

Med hensyn til det første kan vi grovt skille mellom tre typer kommunikasjonssituasjoner: vitenskapelig publisering, undervisning og populærvitenskapelig formidling. Ut fra fagtradisjonsperspektivet kan vi igjen grovt skille mellom samfunnsfag og humanistiske fag på den ene siden og naturvitenskap og teknologi på den andre. Innenfor vitenskapelig publisering kan vi videre skille mellom artikler/bøker skrevet av etablerte forskere, doktorgradsavhandlinger og mastergradsavhandlinger.

hf-realfagbygg
Disse to fakultetene ved Universitetet i Bergen preges av svært forskjellig språkpraksis. Ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet (til høyre) brukes engelsk i mye større grad både i forskning og undervisning enn ved Det humanistiske fakultet (til venstre). Foto: Sandra Jecmenica / Jan Kåre Wilhelmsen – Kilde: UiB

Når det gjelder vitenskapelig publisering, publiseres det knapt på norsk i dag innenfor teknologi og naturvitenskap. Innenfor humaniora og samfunnsvitenskap er norsk på den annen side fremdeles i utstrakt bruk. Men andelen går ned, fra ca. 60 % til ca. 50 % mellom 2005 og 2011.[1] Variasjonen er her stor mellom disiplinene, fra nesten utelukkende norskspråklig publisering til nesten utelukkende engelsk. Innenfor helsefag publiseres det fremdeles i noen grad på norsk (ca. 15 %), men også her ser vi en reduksjon de siste årene. Det er ikke vanskelig å se begrunnelsen for denne utviklingen. Dersom en ønsker at flest mulig skal få del i resultatene en har kommet fram til, må en publisere på et språk som flest mulig forstår. Nordiske språk, med sine grovt regnet 20 millioner morsmålsbrukere, kommer sørgelig til kort i så måte. Her må en også ta hensyn til at stadig flere vitenskapelig ansatte ved norske universiteter ikke har et nordisk språk som morsmål. For disse vil det uansett om en ønsker å nå et internasjonalt publikum eller ikke, være lite naturlig å skrive på norsk.

Dette betyr at det primære forskningsspråket innen svært mange disipliner er engelsk. Hva betyr dette for undervisningen, og hvorfor er det viktig at engelsk ikke også her overtar helt som det ’naturlige’ språkvalget? Det vi ser, er at engelskspråklige undervisningsprogrammer synes å bli mer og mer vanlig. Grunnen til dette er ikke bare koblingen til forskningsspråket, det har også å gjøre med det økende internasjonaliseringspresset som høyere utdanningsinstitusjoner er utsatt for i dag. Internasjonaliseringen resulterer i et betydelig antall utvekslingsstudenter som ikke behersker norsk, og som derfor ikke vil ha utbytte av undervisning på norsk. Men en hører også argumenter som at siden det internasjonale fagspråket er engelsk, er det dét studentene først og fremst må lære.

Hadde sektoren bare utdannet forskere ’til eget bruk’, hadde dette kanskje vært et godt, eller i hvert fall akseptabelt, argument. Men forskning på høyt internasjonalt nivå er bare én av sektorens lovpålagte oppgaver. Utdanning av høyt kvalifisert arbeidskraft for det norske samfunnet er en annen og vel så viktig oppgave, og da blir dette et mer betenkelig argument. Dersom ikke studentene tilegner seg et norsk fagspråk som del av utdannelsen, blir de i verste fall ute av stand til å kommunisere sin kompetanse innenfor det samfunnet de arbeider i. Det er ikke vanskelig å tenke seg at dette kan få konsekvenser for kvaliteten på det arbeidet de utfører.

Nå ser ikke faren for at dette skal skje, ut til å være overhengende i dag. Vi har rett nok dårlig oversikt over det som skjer, men mye tyder på at undervisningen på lavere grad, altså bachelornivået, skjer på norsk også innenfor naturvitenskap og teknologi, og at man først på masternivå går over til engelsk. Dette framstår i utgangspunktet som fornuftig; studentene må også lære det internasjonale fagspråket i løpet av studiet.

Men tendensen til at mer og mer undervisning skjer på engelsk, er urovekkende, og den bør overvåkes. Den oppgaven har faktisk sektoren allerede fått seg pålagt, gjennom en endring i den såkalte universitets- og høyskoleloven i 2009. Da vedtok Stortinget et tillegg til paragraf 1, som lyder slik:

”Universiteter og høyskoler har ansvar for vedlikehold og videreutvikling av norsk fagspråk.”

Pålegget er klart og entydig, men verken departement eller institusjonene har til nå så vidt jeg vet vist vilje til å følge det opp. Det er urealistisk å tro at det kan følges opp gjennom økt vitenskapelig publisering på norsk. Det er gjennom den forskningsbaserte undervisningen at det norske fagspråket må vedlikeholdes og ikke minst videreutvikles gjennom stadig oppdatering som fanger opp den vitenskapelige utviklingen i faget.

Skjermbilde 2016-10-20 kl. 10.02.43.png
Stortinget sluttet seg i april 2009 til hovedtiltakene foreslått i Mål og meining, St.meld. nr. 35 (2007-2008). Men den har nok satt få direkte spor etter seg i konkret politikk.

Når verken departement eller institusjonene selv følger opp denne lovendringen i praksis, blir det fagmiljøene selv som må ta ansvar. Det synes de å gjøre i varierende grad. Men presset i retning av mer internasjonalisering og undervisning på engelsk kommer ikke til å bli mindre i årene som kommer. I det øyeblikk også det meste av eller all undervisning på lavere grad innenfor et gitt program blir gitt på engelsk, har ikke bare fagmiljø og institusjon i praksis brutt loven. Også selve utdanningen er alvorlig svekket som et program som skal gi kompetanse for bruk i det norske samfunn. Til syvende og sist er dette med andre ord et kunnskapsproblem, og ikke bare et språkpolitisk problem.

Vil du vite mer?

To dokumenter som handler om språkpolitikk fra et internasjonaliseringsperspektiv generelt, ikke bare høyere utdanning, er stortingsmeldingen Mål og meining fra 2008 og Norsk i 100 fra 2005, som stortingsmeldingen i stor grad bygger på. Den språkpolitiske plattformen til Universitets- og høyskolerådet finner du her. På denne siden finner du også lenker til de ulike institusjonenes språkpolitiske dokumenter.

Et kortere, men svært godt innlegg er skrevet av Marita Kristiansen fra NHH i Khrono, nettavisen til Høyskolen i Oslo og Akershus.

[1] Kilde: Hvor parallelt. Om parallellspråkighet på Nordens universitet. Nordisk ministerråd 2014.

Kommentarer er stengt.

Et WordPress.com-nettsted.

opp ↑

%d bloggere like this: