Alle forskningsområder har sine ubesvarte spørsmål. Runer og runeinnskrifter vekker fascinasjon hos mange, uten at en alltid vet hvilke fakta og kuriosa som må regnes som usikre eller til og med feil. Tvilen som hører til et fagfelt, er interessant i seg selv. I dette innlegget kan du lese litt om hva runeforskere vet og ennå ikke vet om en gruppe runeinnskrifter som er funnet på øya Man i Irskesjøen.

Av Kristel Zilmer, førsteamanuensis ved Høgskolen i Bergen

Fagordet for forskningsfeltet som studerer runer og runeinnskrifter, er runologi. En runolog utforsker skriften, språket og innholdet i runeinnskriftene. I tillegg må en undersøke gjenstanden som bærer runer. Hos runeforskere er det blitt vanlig å skille mellom skrivebordsrunologi og feltrunologi. Poenget er å understreke at det ikke er nok å studere sekundære kilder laget av andre. Skal en lese og tolke runeinnskrifter, må en granske disse selv – men heller ikke feltarbeidet gir forskeren alle de svarene en ønsker å oppnå.

I september 2016 arbeidet en gruppe feltrunologer på øya Man (eng. Isle of Man). Det er bevart over to hundre steinmonumenter fra Man, hovedsakelig fra 500–1200-tallet. Disse omfatter alt fra mindre gravsteiner til store frittstående steinkors.

Mer enn tretti helt eller delvis bevarte steiner har innskrifter med skandinaviske runer. De er på norrønt språk og stammer fra senere del av vikingtiden eller tidlig middelalder. Unntaket er et par innskrifter fra høymiddelalderen som kan være imitasjoner av eldre innskrifter.

På enkelte steiner finnes ekstra ristninger i tillegg til hovedteksten. Er de mer eller mindre samtidige, eller viser de senere gjenbruk av steiner? Det forblir uvisst hvor langt i tid de ligger fra hverandre.

Storparten av innskriftene er bevart på rektangulære steinheller som gjerne har et kors i relieff på den ene siden. Derav kommer betegnelsen runekors. Noen innskrifter taler selv om det å reise kors. Steinene står ikke lenger på sine opprinnelige plasser. Manx museum i hovedstaden Douglas har noen originaler og kopier i sine samlinger. De fleste andre er plassert i kirkene i de sognene der de sannsynligvis en gang stod ute i det åpne landskapet. Vi mangler nærmere kunnskap om de omgivelsene monumentene i sin tid var en del av.

I oversiktsverk er de såkalte skandinaviske steinkorsene datert til perioden 930–1020, alternativt til 950–1025. Dateringene er gitt på kunsthistorisk grunnlag, og de står ikke helt i samsvar med runologiske og språkhistoriske trekk. En mer nøyaktig forankring i tid er umulig å gi, siden dateringskriteriene er usikre. Noen utviklinger med runeformer og endringer i forholdet mellom lyd og tegn ser samtidig ut til å opptre tidligere på Man enn i Skandinavia – om vi følger den tradisjonelle dateringen.

Fagfolk har vært interessert i mulige paralleller til innskriftene fra Skandinavia. Runebruk i sørvestlige deler av Norge er blitt framhevet i forsøk på å forklare opphavet til de manske innskriftene. Et vanlig syn forbinder fenomenet med skandinaviske slekter som utvandret til øya. Videre stiller en spørsmål om hvordan deres skikker har utviklet seg i dialog med de kristne kelteres tradisjoner. Likevel er dette ikke noen enkel nøkkel som lar oss fortolke de manske runesteinene som uttrykk for en enhetlig tradisjon. Vi kan heller ikke slå fast hvilke veier inspirasjonen har kommet eller gått, eller i hvor stor grad vi har å gjøre med direkte innflytelser.

Et utsagn som «Gaut laget dette (dvs. korset) og alle i Man» vekker den dag i dag alle leseres interesse. Slik lyder den avsluttende delen i innskriften på ett av de mest kjente korsene, Kirk Michael II. Ristersignaturen opplyser om mannen som laget innskriften. I teksten langs kanten av steinen er en Maelbrigde nevnt som den som reiste korset for sin sjel. Mye mer enn dette får vi ikke vite. Innskriften forteller ikke hvordan en gikk fram i arbeidet med å besørge et prydet steinkors med runer på, og hvem som faktisk gjorde hva.

Innskrifter som denne minner om at vi ikke kan dra store konklusjoner ut fra begrensede funn. Dette gjelder i like stor grad i undersøkelser av tegnenes utforming, trekk ved stavemåte, grammatiske former, tekstenes innhold, samt egenskaper ved monumentene. Det har for eksempel vært vanlig å sette opp en slags standard runerekke som en mener de manske runeristerne brukte.

Ser vi nærmere på runetypene, møter vi en del variasjon i ulike innskrifter. I Kirk Michael II har a-runene i korsreiserens og risterens navn en annen utforming enn i resten av innskriften. Hvor bevisst en slik veksling har vært, vet vi ikke.

Innskriftene fra Man illustrerer noen ubesvarte spørsmål, samt usikre svar i runologisk forskning. Det er likevel viktig å fortsette å utforske variasjoner fra innskrift til innskrift og særegenheter innenfor én og samme innskrift. Nyere studier legger vekt på materialets sammensatte karakter. Innslag av keltiske navn i flere av tekstene, avvikende uttrykksmåter og grammatiske former, og ikke minst kombinasjonen innskrift og ornamentikk er noen påminnelser om at dette er et blandingsfenomen som ikke lar seg forklare helt og fullt.

Vil du vite mer?

Les om de manske steinmonumentene på nettsiden til Manx National Heritage: http://www.manxnationalheritage.im/news/statement-of-significance-report-on-manx-crosses/

En artikkel av Michael Barnes gir en kritisk gjennomgang av antatte forbindelser mellom innskriftene fra Man og de fra Jæren på Sørvestlandet: http://www.diva-portal.org/smash/get/diva2:616873/fulltext01.pdf

En ny utgivelse av de skandinaviske runeinnskriftene fra Isle of Man, av R.I. Page og Michael Barnes, vil foreligge i serien Runrön i 2017. Barnes, som overtok et etterlatt manuskript av Page, har i de siste årene samarbeidet tett med flere skandinaviske runologer. Boka vil være en av de mest grundig kvalitetssikrede utgavene av runeinnskrifter som noen gang er kommet ut. Opplysninger om serien finner du her: http://www.nordiska.uu.se/forskning/publikationsserier/runron/

[1] https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Isle_of_Man_map-en.svg