Setningsledd som subjekt og objekt forteller oss hvem som utfører eller er gjenstand for handlinger. De viser rollefordelinga mellom deltakerne i en situasjon. Men hvordan får språk fram kontraster som den mellom subjekt og objekt? I denne språkpraten ser vi på tre metoder som norsk grammatikk gjør seg nytte av i ulikt omfang: leddstilling, kasusbøying og preposisjoner.
Av Torodd Kinn, professor i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Bergen
Tenk deg en situasjon med tre dyr i samme hus: en hund, en katt og en ilder. De er ikke alltid venner, og av og til hender det at én av dem biter en annen. Den dyreglade huseieren sier:
Hunden har bitt katten.
Av denne setningen forstår vi fordelinga av roller mellom deltakerne i hendelsen: hvem som beit (hunden), og hvem som blei bitt (katten).
Vi hadde forstått situasjonen annerledes dersom huseieren hadde sagt dette i stedet:
Katten har bitt hunden.
Her er rollene fordelt på motsatt vis på deltakerne: Det er katten som beit, og hunden som blei bitt.
Setningsledda er de samme i begge de to setningene (katten, har bitt og hunden), så hva er det som fører til denne forskjellen i betydning? Den eneste forskjellen mellom setningene er at rekkefølgen mellom setningsledda, altså leddstillinga, er ulik. Mer spesifikt er det plasseringa av subjekt og objekt det kommer an på. Når verbet er bitt, viser subjektet til den som biter, mens objektet viser til den som blir bitt. I begge setningene ovenfor står subjektet først i setningen og forteller hvem som beit, mens objektet står etter hovedverbet (bitt) og forteller hvem som blei bitt.
Men det er slett ikke slik at subjektet alltid kommer først i norske setninger. Huseieren kunne også ha brukt denne setningen:
Nå har hunden bitt katten.
Her ser vi at subjektet hunden står mellom hjelpeverbet (har) og hovedverbet (bitt), mens objektet katten fremdeles står etter hovedverbet. Når en snakker norsk, kan en altså variere leddstillinga litt.
Et annet alternativ er at huseieren i stedet for Hunden har bitt katten kunne ha sagt dette:
Katten har hunden bitt.
Her er objektet katten plassert fremst i setningen. Da kontrasterer vi gjerne ‘katten’ eller ‘hunden’ med noe anna, for eksempel at det ikke var ilderen, men katten som hunden beit.
Men det er ikke slik at alt går an. For eksempel er ikke dette en akseptabel norsk setning:
*Nå har bitt hunden katten.
(Asterisken, den lille stjerna, markerer at setningen ikke er grammatisk rett.)
Den norske grammatikken utnytter altså rekkefølgen mellom setningsledda til å vise fordelinga av roller på deltakere i de situasjonene vi snakker om.
Norske leddstillingsregler er ganske faste, og vi tilegner oss dem ubevisst dersom vi lærer norsk som barn. Du mestrer dem antakelig i praksis. Teorien, derimot, møter du først dersom du studerer norsk – eller alt på skolen om du er så heldig at du har en norsklærer som synes at elevene bør lære litt om grammatikk òg.
Slett ikke alle språk har leddstilling som hovedmetode til å skille mellom subjekt og objekt. Vi kan se på noen andre måter å gjøre dette på.
Et fenomen som vi bare har rester av i moderne norsk, er kasusbøying. Se på disse setningene:
Jeg kysser deg.
Du kysser meg.
Orda jeg og meg er ulike kasusformer av pronomenet for den som snakker. Jeg er subjektsform (nominativ), mens meg er objektsform (akkusativ). Det samme forholdet har vi ved du og deg, ved vi og oss og noen få pronomen til.
Når subjekt og objekt har ulik form, er det større rom for å variere leddstillinga samtidig som betydningen er klar. I den følgende setningen kan Jenta kysser gutten til å begynne med oppfattes slik at det er jenta som kysser, men fortsettelsen viser at det tvert imot er gutten. Her har vi plassert objektet (jenta) fremst for å kontrastere ‘jenta’ med ‘den voksne dama’. Objektet kan altså komme først, men dette er ei mindre typisk leddstilling for norsk.
Jenta kysser gutten … men den voksne dama vil han ikke kysse.
Men når ledda er bøyd i kasus, som i den neste setningen, er det umiddelbart klart at deg er objekt, og at jeg er subjekt – tross at det er utypisk at objektet kommer først i setningen:
Deg kysser jeg.
Eldre språksteg av norsk hadde mer kasusbøying enn det vi har i dag. Islandsk har, akkurat som norsk, historisk opphav i norrønt, og islandsk har bevart kasussystemet slik det var i norrønt. Islandsk skiller for eksempel mellom kötturinn (‘katten’) (som subjekt) og köttinn (‘katten’) (som objekt):
Kötturinn át fiskinn. ‘Katten åt fisken.’
Fiskurinn át köttinn. ‘Fisken åt katten.’
Vi ser òg at en i islandsk skiller mellom akkusativ fiskinn som objekt og nominativ fiskurinn som subjekt. For å framheve objektet fiskinn kan en sette det fremst, og det er ingen fare for misforståelse av den grunn at kasusforma forteller at leddet er objekt og ikke subjekt. Dette er som for den norske setningen Deg kysser jeg ovenfor:
Fiskinn át kötturinn. ‘Fiskenobj åt kattensbj.’ (men fuglen ville katten ikke ha)
Köttinn át fiskurinn. ‘Kattenobj åt fiskensbj.’ (men hunden ville fisken ikke ha)
Leddstilling og kasusbøying er to måter språk skiller mellom setningsledd som subjekt og objekt på. Men det finnes enda flere metoder. Nå reiser vi til New Zealand på den andre sida av kloden. Den opprinnelige befolkningen der er maoriene, og de har sitt eget språk. I språket maori bruker en delvis preposisjoner for å skille mellom setningsledd som subjekt og objekt. (Preposisjoner i norsk er for eksempel på, til og med.) Det er nemlig slik at objektet i maori oftest har preposisjonen i, mens subjektet står uten preposisjon.
Vi ser på to setninger, der vi har lagt til tydelige mellomrom mellom setningsledda:
Ka kai te ngeru i te ika. ‘Katten åt fisken.’
Ka kai te ika i te ngeru. ‘Fisken åt katten.’
Her betyr ka kai ‘åt’, te ngeru betyr ‘katten’, og te ika betyr ‘fisken’. For å markere hva som er objekt, setter en preposisjonen i framfor leddet. For eksempel blir det i te ika når ‘fisken’ er objekt.
Det finnes liknende i norsk òg. For eksempel knytter verb som tenke til seg et setningsledd som begynner med preposisjonen på:
Katten tenkte lenge på ilderen.
I den mest konkrete betydningen sin sier denne preposisjonen at noe er eller blir plassert oppå noe anna, slik den gjør i Jeg la pengene på bordet. Men i tilknytning til verbet tenke (og ulike andre verb) har på ganske lite betydning i seg sjøl. Preposisjonen tjener mest til å peke på hva som er gjenstand for tenkinga. Dermed bidrar den til å klargjøre fordelinga av roller mellom deltakere: Her er det katten som tenker (subjekt), og ilderen som blir tenkt på.
I form skiller et ledd som på ilderen seg fra objekt, for objekt er ikke markert med preposisjon i norsk ellers. Men i funksjon minner leddet mye om et objekt. Slike objektsliknende setningsledd som er markert med preposisjon, har ikke noen godt etablert betegnelse, men de har vært kalt objektsadverbial.
Språk bruker altså forskjellige metoder for å skille mellom deltakerne i en hendelse. Tre av dem er leddstilling, kasusbøying og preposisjoner. I norsk er særlig leddstilling viktig, men preposisjoner blir òg brukt, mens det bare finnes rester av kasus.
Vil du vite mer?
Språkprat har den siste tida publisert flere språkprater om grunnleggende kunnskap om ordforråd og grammatikk, med eksempel fra norsk og andre språk. To av disse er ekstra aktuelle for temaet i denne språkpraten: «Ledd, setningar og kommareglar» (2024, 27. september) av Ragnhild Lie Anderson og «Syntaktiske funksjoner – byggeklossene i setningene» (2025, 21. februar) av Ann-Kristin Molde.
Læreboka Språkmønster fra 2023 (5. utgave), som Lars Anders Kulbrandstad og jeg står bak, gjør detaljert greie for leddstillingsmønster i norsk (s. 296–310). Den tar òg for seg kasus i moderne norsk (s. 174) og objektsadverbial (s. 284–288).
Den store Norsk referansegrammatikk fra 1997 har omfattende framstillinger av disse grammatiske fenomena. Den gjør greie for både leddstillingsmønster (s. 855–922), kasus (s. 318–323) og objektsadverbial – som der er kalt preposisjonsobjekt (s. 697–708).
Er du interessert i likheter og forskjeller mellom språk, kan vi anbefale boka Global grammatikk. Språktypologi for språklærere (2019) av Åshild Næss, som er ei innføring i feltet språktypologi.
sprakprat.no 