Retoriske uskikker og uredeligheter

Hva er poenget med politiske debatter? Hvorfor har vi slike debatter på fjernsyn og radio? Når man følger debattene, får man inntrykk av at de mest er en form for konkurranse, hvor det gjelder å kåre en vinner. Det er i hvert fall slik mediene behandler debattene. De deler ut terningkast og spør slike som meg, retorikere og eksperter, hvem vi synes vant debatten. Hvem gjorde det best? Men bruk av retoriske grep forhindrer at vi oppfyller den politiske debattens mål: å gjøre oss i stand til å veie argumentene for og imot og slik treffe den beste beslutningen.

Av Jens E. Kjeldsen, professor i retorikk og visuell kommunikasjon ved Universitetet i Bergen

Debatter er ikke sportskonkurranser, og selv om de bør være underholdende og engasjerende, er målet ikke underholdning. Målet med valgkamp og politisk debatt er å hjelpe borgerne med å treffe et valg. Vi må høre argumentene fra alle sider, så vi på beste vis kan overveie, før vi treffer valget vi mener er best for oss – og for Norge. Det er derfor vi på fagspråket kaller debattene for deliberative. Ordet kommer av det latinske ordet libra, som vi også kjenner fra stjernetegnet av samme navn: vekten. Når vi de-liberere, så fra-veier eller over-veier vi saken, vi veier for og imot.

Kjeldsen hovedbilde
Et viktig mål med politiske debatter er å gi borgerne et best mulig grunnlag for å velge hvilket parti de skal stemme på. Men noen ganger bruker politikere retoriske uskikker og uredeligheter som gjør det vanskelig å vurdere saken og forstå hvor politikerne egentlig står. Kilde: Partilederdebatten i NRK 14. august 2017, NRK

Men det er ikke alltid så enkelt å gjøre slike overveielser. Noen ganger bruker politikere nemlig retoriske uskikker og uredeligheter som gjør det vanskelig for oss å vurdere saken og forstå hvor politikerne egentlig står. Politikk og debatt består jo av argumenter, og derfor finnes det tre grunnleggende former for retoriske uskikker: 1) Politikeren gir ingen argumenter, 2) politikeren gir dårlige argumenter, 3) politikeren gir ingen eller dårlige svar på motstanderens argumenter eller journalistenes spørsmål. Men hva gir politikeren da, hvis han snakker, men verken sier noe om saken eller gir argumenter eller svar? Som oftest gjør han én av to ting: Enten angriper han motstanderen eller andre, eller så forskyver han oppmerksomheten ved å snakke om noe annet. Begge deler er uskikker, altså retoriske grep som forhindrer oss i å nå målet med politiske debatter: å overveie saklig og beslutte oss.

Statsråd Sylvi Listhaugs bruk av ord som hylekoret i en statusoppdatering på Facebook er et opplagt eksempel på personangrep:

Listhaug
Kilde: Facebook-profilen til Sylvi Listhaug.

Ordet hylekoret gir ingen argumenter, det vedrører ikke saken, og det opplyser oss ikke. I argumentasjonsteorien kaller man dette for ad hominen, som er latinsk for ’til mannen’ eller ‘mot mannen’, fordi man med slik retorikk angriper personen og ikke saken. Å anklage Knut Arild Hareide for å sleike imamer oppetter ryggen, som Listhaug gjorde i NRK P2s «Politisk kvarter» (9/8-17), er også et ad hominem argument, og det er den særlige form for personangrep vi kjenner som stråmann. Med denne strategien konstruerer man en ukorrekt utgave av sine motstandere, en stråmann, som likner på motstanderen. Det gjør man for eksempel ved å tilskrive motstanderne dumme argumenter eller idiotiske posisjoner, hvoretter man så angriper dem for å ha disse dumme argumentene eller idiotiske posisjonene – som de jo slett ikke har.

Ta det tilsynelatende uskyldige innlegget som statsminister Erna Solberg gav i partilederdebatten i Arendal:

Kilde: Partilederdebatten i NRK 14. august 2017, NRK

Solberg innleder med å si at mange sikkert oppfatter debatten som litt kjeklete, anmassende og vanskelig. Det har hun antagelig rett i. Så sier hun – i et angivelig forsøk på å oppklare forskjellene mellom venstresiden og høyresiden:

Det er egentlig et stort skille mellom den siden og den siden [viser med hånden], og det er at de har en svingende tro på at det eneste svaret man har, er å bevilge mer penger. Derfor må de øke skattene. Vi her tror faktisk at det går an å modernisere.

Innlegget er klart, men det er ikke riktig at venstre-siden har «en svingende tro på» at det «eneste svaret» er mer penger. De har jo også andre svar. Dette er en stråmann, som tilskriver venstresiden (dumme) synspunkter de ikke har, for så å angripe disse (dumme) synspunktene. Statsministeren bruker også en såkalt retorisk presupposisjon – en retorisk forutsetning – som tilskriver motstanderen synspunkter de ikke har. Hun sier: «Vi her tror faktisk på at det går an å modernisere». I stil med den klassiske «slår du fremdeles konen din?», forutsetter uttalelsen at motstanderen ikke tror på modernisering. Men det er ikke riktig. Venstresiden er ikke imot modernisering. Og hva vil modernisering egentlig si? Hva innebærer modernisering i konkret politikk?

Det er enkelt og populært i våre dager å angripe politikere for dårlig retorikk. Men vi bør også huske på at politikere i Norge generelt bruker både god og redelig retorikk – og vi bør være oppmerksom på at den polariserende og unnvikende retorikken ofte inviteres av journalistene. Det skjedde i TV2 Nyhetenes innslag om Siem Pilot den femte mai i år. FrPs Christian Tybring-Gjedde argumenterte for at Norge burde avslutte oppdraget til båten Siem Pilot, som har reddet rundt 40 000 flyktninger opp fra Middelhavet siden 2015:

Kilde: Nyhetene på TV2 mai 2017, TV2

Argumentet til Tybring-Gjedde var at hvis flyktninger vet at de ikke blir plukket opp, så vil de ikke flykte, og så vil ingen drukne.

Uansett om man er enig i dette argumentet eller ikke, så er det et rasjonelt argument om saken. Men programlederen inviterte ikke til et rasjonelt mot-argument fra motstanderen i studio: Inga Marte Thorkildsen. Programlederen sa: «Inga Marte Thorkildsen, hva med det moralske aspektet her? Hvordan reagerer du på Tybring-Gjeddes tankegang?» Spørsmålet gjaldt ikke om Tybring-Gjeddes argument var godt eller dårlig, men la opp til forargelse, moralisering og ad hominen. I overensstemmelse med spørsmålet forholdt svaret seg ikke til det politiske forslaget, men til Thorkildsens egne følelser og personlige forargelse. Thorkildsen svarte først at hun «blir ganske sinna». Så fortsatte hun opprørt ved å si at det:

handler rett og slett om ren og skjær med-menneskelighet. Det handler om det å være et menneske … hvis du slutter å redde folk i nød, Tybring-Gjedde, så er du rett og slett ikke lengre et ordentlig menneske. Da har du tatt et steg ned.

Det er forståelig at Thorkildsen blir opprørt, men hun forholder seg ikke saklig til Tybring-Gjeddes argument. Fremfor å fortelle hvorfor hans forslag er feil, ukorrekt eller uhensiktsmessig, anklager hun ham for å være et dårlig menneske. Så hun fortsetter med en stråmann, som heller ikke forholder seg til forslaget:

Vi må slutte å late som at dette handler om noe annet enn at du mener at disse menneskene egentlig ikke er like mye verd som oss.

Tybring-Gjedde har på intet tidspunkt sagt at flyktningene ikke er like mye verd som oss. Vi kan heller ikke vite om han mener det, og uansett hjelper det oss ikke til å forstå om forslaget er godt eller dårlig.

Det finnes mange forskjellige former for retoriske uskikker og uredeligheter som ad hominem og stråmann. Vi behøver ikke kjenne navnet på dem alle for å avsløre bruken av dem. Det viktigste er at vi begynner å lytte skikkelig når journalister stiller spørsmål og politikere (ikke) svarer.

Vil du vite mer?

Mens den norske politiske debatten stort sett er redelig og høflig, så har den danske debatten en hardere og mer uforsonlig tone, som ofte preges av retoriske uskikker. Derfor stammer det meste av forskning og litteratur om slike uskikker fra Danmark. Den som har skrevet mest om dette, er professor i retorikk ved Københavns Universitet, Christian Kock. Han er blant annet forfatter til følgende bøker:

Kock, Christian. (2011). De svarer ikke. Fordummende uskikke i den politiske debat. København: Gyldendal. 216 sider.

Kock, Christian & Hansen, Magnus Boding (2015). De lytter ikke. Politikeres udenomssnak – spot den, stop den. København: Hans Reitzel. 130 sider

I Norge har Ida Andersen ved Universitetet i Bergen skrevet masteroppgave om retoriske uskikker (2014): Den heter Opplysningens retorikk. Andersen har også skrevet artikkelen «Opplysningens retorikk. Noen bemerkninger til Christian Kocks krav til den politiske debatt» (Sakprosa. Volum 8, Nummer 1).

På kurset MEVI349 Strategisk kommunikasjon (ved Informasjons- og medievitenskap) underviser jeg i øyeblikket i uskikker og uredeligheter i politisk retorikk. Studentene på dette kurset vil legge ut eksempler på slike retoriske grep på FB-siden Retorikkpolitiets uredelighets-bingo. Her finner du også en morsom bingo-plate med eksempler på retoriske innslag og uredelige grep. Den kan du bruke til å spille retorikkbingo når du ser eller hører på politiske debatter.

Vil du lese mer om retorikk i politikk og samfunn kan du følge bloggen min Retorikkbloggen.

Er du elev eller lærer i videregående skole med interesse for retorikk? Sjekk ut talekonkurransen Ta ordet!