Medisinske fagord er som oftest av latinsk eller gresk opphav, men noen ganger dukker det opp ord fra andre språk i det medisinske vokabularet. Veisalgia er ett av disse. Hvor kommer det fra, og hvorfor nettopp dette ordet? Og hva er forbindelsen med norsk?

Av Klara Sjo, universitetslektor ved Norges handelshøyskole

Hvis du noensinne har våknet opp en morgen småkvalm, med tørr munn, bankende hodepine og en generell følelse av å være uvel, kan det hende du lider av veisalgia. Dersom du var ute og drakk store mengder alkohol kvelden før, kan jeg nesten garantere at det er veisalgia du lider av. Veisalgia er nemlig den medisinske termen for fyllesyke.

Til tross for at det å føle seg dårlig etter at man har vært på en rangel, ikke er en ny opplevelse, fantes det inntil nylig ikke et latinsk medisinsk ord for denne selvpåførte lidelsen. Veisalgia ble første gang foreslått som medisinsk term i artikkelen «The Alcohol Hangover» av Jeffrey G. Wiese, Michael G. Shlipak & Warren S. Browner i tidsskriftet Annals of Internal Medicine i 2000. Ifølge forfatterne er denne lidelsen relativt oversett av den medisinske forskingen, siden forskingen heller fokuserer på hva som skjer under selve rusen enn på følgene av rusen. Dette til tross for at lidelsen forårsaker relativt store økonomiske tap for samfunnet.

Wiese, Shlipak og Browner påpeker at lidelsen heller ikke har hatt en medisinsk term, og de forslår ordet veisalgia. Dette ordet ser ut til å ha fått et visst gjennomslag på fagfeltet, og det brukes sporadisk i den medisinske litteraturen. Ordet ble også omtalt i artikkelen «Hangover eller veisalgia» i språkspalten i Tidsskrift for Den norske legeforening allerede i 2000, men det ser ikke ut til å ha blitt brukt noe særlig på norsk.

Ordet veisalgia, som Wiese, Shlipak og Browner foreslår, er et medisinsk nyord. Man kan undre seg over hvorfor de valgte å lage et nytt ord i stedet for å bruke et allerede eksisterende ord fra gresk eller latin, som man ofte gjør ellers i medisinsk terminologi. Både i den greske og latinske verdenen har de nemlig hatt en tradisjon med å drikke til tider for mye, med de følger det bringer med seg. På gresk hadde de ordet kraipale (κραιπάλη), som både kan oversettes med å være full og med hodepinen man får av en fyllekule. Dette ordet har blitt lånt inn i latin som crapula, hvor det har betydningen ‘overdreven drikking’. Crapula finner vi også igjen i engelsk i dag som crapulent, som betyr ‘veldig full’, og crapulous, som betyr ‘fyllesyk’. Kanskje litt overraskende finner vi også igjen crapula i finsk, hvor krapula også betyr ‘bakrus’ eller ‘fyllesyk’.

Så hvorfor valgte ikke Wiese, Shlipak og Browner å bruke det ganske kjente latinske ordet crapula som den medisinske termen for fyllesyke? Muligens er det fordi crapula refererer til selve fyllekulen, og ikke til ettervirkningene av den, mens det var nettopp et ord for disse ettervirkningene de var på jakt etter.

På norsk skiller vi mellom det å være full, altså ha drukket for mye, og ettervirkningen av fyllekulen. Dagen etter er man bakfull, fyllesyk, sjaber eller i bakrus, man kan ha hangover, tømmermenn eller katzenjammer. Det finnes selvsagt langt flere ord enn dette for både det å drikke seg full og hvordan du føler deg neste dag, men det får bli til en annen gang.

Fra et norsk synspunkt er det morsomme med ordet veisalgia, fyllesyke, at ordet skal være en sammensetning av det norske ordet kveis, som har blitt til veis i den latinske formen, og –algia. Når et ord slutter på –algia på latin og engelsk, eller –algi på norsk, vet vi at det har noe med smerte å gjøre. Leddet –algia kommer opprinnelig fra gresk algos (άλγος), som betyr smerte, og vi kjenner det også igjen i medisinske betegnelser som fibromyalgi, som betyr ‘smerte i muskelfibrene’, og nevralgi, som betyr ‘smerte i nervene’. Samme ledd finnes også i ikke-medisinske ord som nostalgi, som er sammensatt av det greske ordet nostos, som betyr hjemlengsel, og –algi, og nostalgi er jo også en type smerte. Ikke minst finner vi –algi i det middelet vi tar mot smerten, nemlig: Paralgin, der para betyr mot og –algia altså smerte.

Det norske ordet kveis skal ifølge Wiese, Shlipak og Browner bety «uneasiness following debauchery», altså «ubehag som følger etter utskeielser», selv om de ikke sier hvor de har denne definisjonen fra. De sier heller ikke noe om hvorfor de valgte et norsk ord til å beskrive ettervirkningene av for mye alkohol, kanskje de hadde noen fordommer mot den norske drikkekulturen? På det språklige nivået kan man også undre seg over hvordan forfatterne har lagd den latinske formen veis- av kveis: Forleddet kv- finnes ikke på latin, og de har valgt å bruke v- og ikke qu-, som man kanskje kunne forvente siden det kan høres likt ut og er språklig beslektet. De latinske spørreordene har for eksempel qu- hvor man på norsk har hv- eller kv-.

Kveis har to ulike betydninger i norsk i dag. Den opprinnelige betydningen er ‘orm’. I dag brukes ordet mer spesifikt om rundormlarver som lever i fiskekjøtt. Det er disse larvene som gjør at man anbefaler at fisk som skal spises rå, til sushi for eksempel, fryses ned til under -18 grader. For får du disse larvene i deg, og de bestemmer seg for å bli værende hos deg, er symptomene blant annet magesmerter og kvalme. Den andre betydningen av kveis bruker vi utelukkende sammen med det som har forårsaket kveisen, nemlig øl, altså ølkveis, som er et annet ord for fyllesyke.

Sammenhengen mellom orm og smerter i hode eller mage kan virke litt merkelig, men i dette tilfellet kom ormen før ubehaget. I gamle dager trodde man at ubehag i hode eller mage skyldtes nettopp orm. Man trodde at ormene kom krypende inn munnen og ned i magen eller opp i hodet når man sov om natten. I noen tilfeller kan vi kanskje anta at en del av magesmertene faktisk skyldtes kveis eller andre typer innvollsormer. I den tredje verden er fremdeles innvollsormer et stort problem i dag. Ordet kveis har altså delvis forandret betydning, fra å opprinnelig referere til selve tingen til å også referere til effektene av den, altså fra å vise til selve ormen til å også referere til følgene av orm. Det samme ser man også i latin hvor vermina, som betyr vondt i magen eller magekramper, er avledet av ordet for orm, vermis.

Så neste gang du våkner opp etter et realt fyllekalas, kan du jo ringe til sjefen din og fortelle at du må holde deg hjemme på grunn av veisalgia. Alt blir mye klokere på latin.

Vil du vite mer?

Artikkelen hvor veisalgia blir foreslått brukt for første gang, finner dere her (på engelsk).

Ordet omtales også i Tidsskrift fra den norske legeforening, i en tekst som dere finner her.

Vil du lære mer om medisinsk språkbruk, kan du kan lese denne boken: Wulff, H. R. (2003). Lægevidenskabens sprog: fra Hippokrates til vor tid. København: Munksgaard. Se en anmeldelse av boken her.

Vil du lære mer om latinen og selve nomenklaturen anbefales Mette Heuch Bergs bok Medisinsk nomenklatur fra 1990. Denne finnes også tilgjengelig på nett fra Nasjonalbiblioteket her.