Vi har alle oppfatninger om ulike språk og dialekter. I dette innlegget skal vi grave litt mer i hvordan stereotypier om språk oppstår og virker. Det sentrale eksempelet blir trønderdialektens rykte som «artigspråk».

Av Stian Hårstad, professor i nordisk språkvitenskap ved NTNU

«Bare ’n åpne kjæften på trøndersk, byjnne folk å flir», sa Gunnar Haarberg, en av Norges første tv-kjendiser, i et intervju med Morgenposten i 1961. Haarberg var ikke alene om å ha denne oppfatninga, viser tallrike kommentarer i mediearkivene fra etterkrigstida. På varierende måter gir disse uttrykk for at trøndersk dialekt er noe spesielt vittig, jovialt eller komisk. Men kan virkelig ei språkform i seg sjøl vekke latter eller godt humør?

Det finnes sjølsagt nordmenn som assosierer trønderdialekt med helt andre kvaliteter og følelser enn det komiske, men hvis vi skal dømme etter diverse utsagn i aviser, radio og tv fra 1960-, 1970- og 1980-tallet, later det til at mange i denne perioden mente at denne måten å snakke på hadde noe nærmest innebygd gøyalt og gemyttlig. En del ville ha det til at ei historie rett og slett ble artigere av å bli servert på trøndersk. «[T]rønderdialekten kler desse anekdotane svært godt og gir dem den solide breidde som er eit særmerke for trønderskrønene», skrev forfatteren og lokalhistorikeren Leif Halse i 1966.

Vi språkforskere er skeptiske til å anta at språkformer i seg sjøl kan ha en slik effekt. På grunn av dette prøver vi å avdekke andre sammenhenger mellom språk, språkbrukere og de sosiale omgivelsene. At stereotypier – altså forenklende, generaliserte forestillinger – om språk eksisterer, tviler vi imidlertid ikke på. De utgjør en viktig del av det å kunne og å bruke språk, og de virker inn på samhandlinga vår med andre mennesker.

De fleste vil like å tro at de er fordomsfrie og tolerante, men det å lære seg språk handler også om å gjøre seg erfaringer om hvordan visse språklige drag henger sammen med visse sosiale skillelinjer og kategorier – eller kanskje med utbredte forestillinger om disse kategoriene. Vi tilegner oss visse fordommer – på godt og på vondt – om ulike språkvarianter, og de klinger med både når vi sjøl snakker (eller skriver), og når vi møter andres ytringer.

Rent teoretisk kan altså ikke visse «trønderske» lyder eller ord i seg sjøl få en person til å trekke på smilebåndet. En eventuell komisk effekt blir tilegna som en del av den språklige sosialiseringa. Den som ikke har gjort seg de samme erfaringene med «artig trøndermål», vil ikke automatisk få assosiasjoner om «munterhet» eller «morskap». Som vi var inne på ovenfor, kan slike assosiasjoner være helt individuelle. Når det likevel danner seg et mønster i koplinga mellom visse stereotypier og visse språkvarieteter, er det fordi vi inngår i et kulturelt fellesskap. Fordi vi leser og lytter til mange av de samme ytringene, i form av filmer, sketsjer eller skjønnlitteratur, bygger vi opp de samme forestillingene om språkbruk, og dermed reagerer vi ofte i takt.

Innenfor det sosiolingvistiske fagfeltet er det vanlig å regne med at enkeltindividets erfaringer med visse språkformer over tid, dvs. observasjoner av eller deltakelse i kommunikasjonssituasjoner der språktrekkene er i bruk, bidrar til å fylle de involverte trekkene med sosial mening. Vi kan si at gjentatt kopling mellom et språktrekk og en viss brukssammenheng på en måte setter «smak» på det språklige elementet. Om «smaken» da blir for eksempel «litt besk» eller «veldig besk», kan variere fra person til person, men alle som har inngått i en sammenheng der «beskhet» blir kommunisert ved hjelp av disse språkformene, vil få med seg en opplevelse av at denne varieteten er «besk». Og så vil «smaken» kunne spille inn på hvordan man oppfatter tilsvarende språkbruk i seinere sammenhenger (kontekster).

Det jeg her kaller «smak», skal naturligvis ikke forstås som en konkret sansefornemmelse i munnen. Det dreier seg om kognitive størrelser i form av ulike konnotasjoner, det vi kan kalle med-forestillinger, altså informasjon som kommer i tillegg til den primære koplinga mellom for eksempel ordforma «munn» og ‘kroppsåpning der maten tas inn’. Varianten «monnj» viser til akkurat det samme objektet, men samtidig bærer den med seg ekstra sosial informasjon om språkbrukeren. Det kan dreie seg om geografisk tilhørighet, yrkesbakgrunn, alder, personlige egenskaper, karaktertrekk og så videre.

Men hvordan oppstår en språklig stereotypi? Sjøl om sosiolingvister flest er enige om at stereotypiske forestillinger er viktige for å forstå hvordan vi oppfører oss språklig, er det ingen enkel oppgave å slå fast eksakt når og hvordan stereotypier vokser fram innafor et kulturfelleskap. Ei særlig utfordring ligger i at det kan dreie seg om meningsskapingsprosesser som strekker seg over lang tid, og det å skulle følge med på hvordan visse stereotypier fester seg i ei befolkning i sanntid, er nesten umulig. Enda vanskeligere er det å fange opp hvordan akkurat en bestemt «smak» heftes til en viss språkbruk. Der handler det kort sagt om tilfeldigheter og sammentreff som er vanskelige å støte på i øyeblikket, for det er først nokså lenge etterpå at vi kan dokumentere at en stereotypi har etablert seg i ei sosial gruppe.

Trønderdialektens funksjon som «artigspråk» er en god illustrasjon av dette. Det er umulig å peke ut et startpunkt der språkbrukere for første gang kopla denne klynga av språktrekk til det vittige eller komiske. Vi kan likevel spore opp noen enkeltaktører som har bidratt til å spre stereotypien til større deler av befolkningen.

Blant de aller mest aktive var Morten Jørstad (1875–1932), skribent og foredragsholder fra Inderøy i Trondheimsfjorden, som i ung alder begynte å reise rundt som «Oplæser». Først i lokalmiljøet nord i Trøndelag, og så fra 1898 på Møre, i Nord-Norge og på Vestlandet. Ei rekke annonser i ulike lokalaviser viser at han var på lange turneer i åra omkring 1900. Sjøl om han også hadde seriøs litteratur på programmet, som tekster av Bjørnson, Garborg og Sivle, gjorde han etter anmeldelsene å dømme mest lykke med sine «udmerket morsomme Trønderskrøner», som en journalist formulerer det i 1899. Det ser rett og slett ut til at det er i forbindelse med Jørstads virksomhet at begrepet «trønderskrøne» blir en del av avisspråket. Da reisevirksomheten hans avtok omkring 1906, hadde tilhørere fra Hammerfest i nord til Arendal i sør hørt trønderens framføringer. Det er vanskelig å beregne hvor stort det samla publikummet hans var, men i ei tid der radio fortsatt var et ukjent fenomen, må vi kunne si at han nådde ut til en imponerende tilhørerskare.

Det fantes også andre omreisende politiske talere, predikanter og kulturpersonligheter som trakk store folkemengder på denne tida, men ingen av dem bidro på samme måte som Jørstad til å etablere koplinga «trønderdialekt = komikk». «Det gandske talrige Publikum baade lo og klappede», ble det meldt fra Tromsø etter Jørstads opptreden, og i Numedal skrev ei avis om hvordan tilhørerne «aapned Latterdøren paa vid Væg».

En annen «Oplæser» som bør nevnes fra den samme tida, er journalisten og skuespilleren Oluf Sneve (1857–1910) fra Verdalen, som framførte vitsefortellinger på trøndersk i Kristiania og på Hønefoss allerede i 1896 og 1897. Noen år seinere hadde han opptredener med «trønderhistorier» i Ofoten, Sør-Trøndelag og Finnmark, men turnevirksomheten hans var langt fra så omfattende som Jørstads.

Både Sneve og andre opplesere henta stoff fra det som kanskje er den mest kjente av trønderhumoristene, nemlig forretningsmannen og forfatteren Olaf Bergs (1855–1946) alter ego Martin Kvænnavika, en slagferdig jekteskipper fra Inntrøndelag. Berg var svært produktiv: Sju bøker fra Kvænnavika-universet – samtlige forfatta på inntrøndersk dialekt – kom ut i perioden 1899–1913, og i 1907 spilte han inn elleve grammofonplater med et utvalg av disse historiene. Fra omkring 1900 opptrådte han jevnlig på «Skrønekvæld» og andre tilstelninger – oftest som figuren Martin Kvænnavika – fra Ålesund i sør til Tromsø i nord. Kjerneområdet for de muntlige framføringene var likevel Trøndelagsregionen, og de fleste møtte Bergs tekster i skriftlig form, på plate eller i andre oppleseres munn.

Morten Jørstad, Oluf Sneve og Olaf Berg må sies å ha stått særlig sentralt i prosessen med å gi trønderdialekt «smaken» av skjemt og jovialitet. Ved å servere humoristiske tekster på ei viss språkform over lang tid bidro de til å forsterke et assosiativt samband mellom denne språkforma, «trøndermål», og sosial mening i retning av «komikk, vittighet, godlynne». Ei rekke andre aktører dreiv prosessen videre utover på 1900-tallet, og avisarkivene inneholder mange annonser for arrangementer der «historier på trønderdialekt» o.l. inngår som underholdningsinnslag. Da radioen kom til som en ny mediekanal i 1920-åra, dukka «trønderskrøner» opp også der – i ei sendeflate som ellers var sterkt dominert av normert språk, i hovedsak talt bokmål og litt seinere også nynorsk.

Dette må vi forstå som grunnlaget for at trøndersk dialekt ble oppfatta som spesielt artig og jovialt også da fjernsynet ble folkeeie utover i 1960-åra. Trønderske idrettsprofiler som Hjalmar «Hjallis» Andersen og Harald Grønningen videreførte med sine medieopptredener stereotypien om «lun folkelighet», og de fikk etter hvert drahjelp av Vømmøl- og Bør Børson-universene. Typer som Knudsen & Ludvigsen og ekteparet Gjertrud og Olaf Sand fra «The Julekalender» bar stereotypiene videre inn i 1980- og 1990-årene, men i tiåra etterpå ser det ut til at forestillingene om trøndersk som komisk eller morsomt har blitt mindre tydelige.

Denne utviklinga viser at språklige stereotypier ikke er en slags essenser, altså evigvarende tilstander, men derimot noe omskiftelig og kulturlig skapt. Allerede i slutten av 1970-åra dukka trøndersk opp i brukssammenhenger der det morsomme var mindre framtredende. «Trønderrockere» som Åge Aleksandersen og Terje Tysland hadde uten tvil brei folkelig appell, men de viste også at trøndersk kunne være både lyrisk, inderlig og platt. På omslaget til den første soloplata til Åge Aleksandersen, 7800 Namsos fra 1975, ble det til og med understreka at dialektbruken ikke var ment humoristisk. Åge var nemlig fullt klar over at mange kopla trøndermålet til det komiske. Som et ekko av Gunnar Haarberg tidlig i 1960-åra uttalte Åge i et intervju med Adresseavisen i 1975: «Bare du åpner kjeften så ler folk».

Etter hvert som «artigspråket» opptrådte i stadig flere «ikke-artige» brukskontekster, både i stortingssalen, på prekestolen og i seriøse tv-debatter, ble trønderdialektens assosiasjonspotensial mer mangesidig. Endringer i bruksmønsteret i tiåra omkring årtusenskiftet har altså nyansert «smaken» til denne varieteten, og det kan se ut til at stereotypiene er betydelig mindre bastante i våre dager.

Vil du vite mer?

I kapittelet «Nasjonale og regionale identiteter» av Brit Mæhlum og Stian Hårstad (s. 245–326 i bind 3 av Norsk språkhistorie, redigert av T. Bull, Novus forlag 2018) kan du lese mer om språklige stereotypier knytta til geografisk tilhørighet.

Intervjuet med Gunnar Haarberg – den første «tv-trønderen» (som for øvrig sjelden snakka trøndersk foran kamera) – står i Morgenposten den 7. oktober 1961 (s. 9).

Leif Halses bok Tægn te liv. Trønderskrøner (Det Norske Samlaget, 1966) tilbyr eksempler på trønderskrøne-sjangeren.

Tidsskriftet NOA – norsk som andrespråk hadde i 2024 et temanummer (nr. 2) om andrespråkimitasjon, og språklige stereotypier i en norsk kontekst blir berørt i flere av artiklene der.

De nederlandske kommunikasjonsforskerne Camiel J. Beukeboom og Christian Burgers drøfter hvordan språkbruk henger sammen med kulturelle stereotypier, i denne fritt tilgjengelige artikkelen: «How Stereotypes Are Shared Through Language: A Review and Introduction of the Social Categories and Stereotypes Communication (SCSC) Framework». Review of Communication Research, 7, 1–37.