Heter det har knekt, eller knekket, eller kanskje knukket? Lo eller ledde? Spydde eller spøy? Skrev eller skrivde? Slike spørsmål dukker ofte opp i Norge, både på Språkrådets nettsider og i ganske heftige diskusjoner på nettet. I denne språkpraten skal vi se på hvorfor slike former oppstår, og hva de kan fortelle oss om hvordan språket fungerer.

Av Emilija Tribocka, doktorgradsstipendiat i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Oslo

Usikkerheter, slik som de vi så over, kan nok av noen oppfattes som litt irriterende språktvister. For språkforskere derimot gir slike spørsmål viktig innsikt i komplekse og fortsatt uoppklarte aspekter av språket.

De innledende eksemplene dreier seg om bøying – en prosess der ordformen endres for å uttrykke grammatisk betydning. Når vi for eksempel ønsker å referere til aktiviteter som å spise eller å kjøpe i fortid, endrer vi ordene til spiste og kjøpte. Ved første øyekast kan det virke som om fortidsformer alltid dannes med endelsen -te, som i kjøp + te og spis + te. Men det er ikke så enkelt.

I tillegg til verb som får endelsen -te, som kjøpte og spiste, finnes det også verb som får endelsen -et/-a, som kastet/kasta og snakket/snakka, samt -dde, som bodde og trodde. Noen verb får ingen endelse i fortid, slik som fly – fløy og drive – drev. I slike tilfeller er det altså ikke noe som legges til. I stedet undergår verbet som regel en modifikasjon – for eksempel kan rotvokalen endres fra i i drive til e i drev. Det er denne endringen som markerer fortidsbetydningen her.

Basert på dette blir verb delt inn i ulike bøyingsklasser, altså grupper av ord som bøyes likt:

• Svake verb: Verb som får en endelse i fortid. Eksempler inkluderer verb med endelser som -et/-a, -te og -dde.

• Sterke verb: Verb som ikke får endelse i fortid, men som oftest oppviser en endring av rotvokalen, som bli – ble (i til e) og drikke – drakk (i til a). Noen få sterke verb viser ingen endring av rotvokalen, slik som komme – kom. De regnes likevel som sterke fordi de ikke får noen endelse.

Hvordan vi bøyer ord, påvirkes av vårt kjennskap til eksisterende mønstre og evnen til å anvende slike mønstre. Det er en tendens til at språkbrukere benytter seg mest av de mønstrene som er størst. I norsk (bokmål) er hele 96 % av verbene svake, mens kun 4 % er sterke. Av de svake bøyingsklassene er verb med endelsen -et/-a mest utbredt og utgjør ca. 56 % av alle verbene. Når nye verb kommer inn i språket, havner de vanligvis nettopp i denne klassen. For eksempel får det engelske lånordet check fortidsformen sjekket/sjekka i norsk (bokmål).

I tillegg til størrelsen av klassene spiller likheten mellom ord også en rolle i hvordan ord bøyes. For eksempel ligner verbene bære, skjære og lære på hverandre. Verbene bære og skjære er historisk sett sterke verb med fortidsformene bar og skar. Likevel har disse verbene fått nye svake fortidsformer: bærte og skjærte. Disse verbene har ikke havnet i den største bøyingsklassen for svake verb, som er -et/-a-klassen, for da ville vi fått formene bæret/bæra og skjæret/skjæra. Her ser vi heller tydelig effekten av likhet. De nye formene bærte og skjærte kan være dannet med utgangspunkt i likheten til verbet lære, som har fortidsformen lærte.

Hukommelsen er en annen viktig faktor som påvirker bøyingen av ord ved å strukturere vår språklige kunnskap og erfaring på bestemte måter. Ord vi hører og bruker ofte, huskes bedre og har en tendens til å bevare sin opprinnelige bøyning.

For å ta et konkret eksempel kan vi se på verbene slå og flå. Begge verbene var sterke i norrønt, med fortidsformene tilsvarende slo (norrønt sló) og flo (norrønt fló). I et korpus av muntlig norsk forekommer verbet slå 604 ganger, mens flå bare forekommer 13 ganger. Dette viser at slå brukes mye oftere enn flå. Ettersom vi bruker slå oftere enn flå, er det sannsynlig at vi bedre husker hvordan det verbet bøyes. Hvis vi ser på utviklingen av fortidsformene av disse to verbene, ser vi at verbet slå har bevart den sterke fortidsformen slo, mens verbet flå har fått en svak fortidsform, flådde, i stedet for *flo. Den sjeldnere bruken av flå bidrar til at denne fortidsformen får svakere forankring i hukommelsen, noe som gjør verbet mer utsatt for endring. Dette fører til at den sterke formen flo gradvis blir glemt, og verbet går inn i et mer utbredt bøyningsmønster med endelsen -dde.

Når vi er usikre på om det heter har knekt eller knekket eller knukket, spydde eller spøy, og hører slike former som ledde og skrivde, skyldes det at vi påvirkes av flere sammensatte faktorer når vi bøyer ord. Bøyingsformene er ikke faste og kan endre seg over tid. Når vi vet at fortidsformen til skje er skjedde, er det ikke så overraskende at fortiden av le kan bli ledde. På samme måten, når vi vet at verbet fly kan ha fortidsformen fløy, mens sy har fortidsformen sydde, kan det oppstå en usikkerhet på om det heter spøy eller spydde. Disse formene er en refleksjon av hva vi vet om språket, og hvordan vi bruker denne kunnskapen.

Bøyingsklasser bidrar til uforutsigbarhet i språket ved å gi flere alternativer for å uttrykke den samme grammatiske betydningen. Fortid kan, som vist tidligere, uttrykkes ved å modifisere verbformen eller legge til en av endelsene. At det finnes flere muligheter, betyr at språkbrukere må lære og huske hva som er riktig for hvert verb.

Det finnes ofte mønstre som hjelper til med å forutsi bøyinger. Et eksempel er at enstavelsesverb, som nå, så og flå, vanligvis får endelsen –dde, som i nådde, sådde og flådde. Samtidig er det også «unntak» som gå og slå, med fortidsformene gikk og slo. Dermed medfører eksistensen av bøyingsklasser en viss usikkerhet i språket, noe som gjenspeiles i tilfeller som lo versus ledde.

I tillegg er bøyingsklasser unødvendige. Det finnes språk uten bøyingsklasser, og bøyingsklasser ser ikke ut til å tjene noe formål. Bare se for deg en hypotetisk type norsk der alle verbene bøyes likt, for eksempel ved hjelp av endelsen –et: kastet, kjøpet, spyet, skrivet, slået og gået. Dette ville gjort språket mer forutsigbart og enklere å lære.

Flere språkforskere har påpekt at bøyingsklasser utgjør en unødvendig komplikasjon og har beskrevet dem som en byrde, ballast, «søppel» eller en sykdom – språkets patologi. Et vanlig syn innenfor språkvitenskapen er også at språkendring fører til forenkling. Man kunne derfor vente at bøyingsklasser ville bli eliminert. Likevel viser språkhistorien noe annet, nemlig at bøyingsklasser fortsetter å eksistere i verdens språk gjennom tusenvis av år. De var til stede i norrønt og er fremdeles en del av språket i dag. Faktisk har antallet bøyingsklasser ikke minsket, men økt siden norrønt! Bøyingsklassen med endelsen -dde (nådde, sådde, flådde) er en «ny» klasse som oppsto på 1300-tallet, og den kommer i tillegg til de andre bøyingsklassene.

At bøyingsklasser ikke blir eliminert gjennom språkendringer, tyder på at vi språkbrukere kanskje ikke bare er ute etter forenkling likevel. Det tyder også på at vi er i stand til å navigere og håndtere denne tilsynelatende unødvendige og ofte uforutsigbare variasjonen.

Vil du vite mer?

Vil du vite mer, kan du kikke på Språkspørsmål og svar hos Språkrådet der folk spør om bøying. Eksemplene jeg refererte til i begynnelsen av språkpraten, finner du her: Spydde eller spøy? – Språkrådet og Hvordan bøyes «knekke»? – Språkrådet. Et debattinnlegg om bruk av former som ledde og skrivde kan du lese her: Vær så snill. Gjør en liten «effort»! | Ronja Vinneng.

Vil du vite mer om bøying, bøyingsklasser og bøyingsklassetilhørighet, kan du begynne med morfologidelen i denne boka:

Enger, Hans-Olav og Kristoffersen, Kristian, E. Innføring i norsk grammatikk. Morfologi og syntaks. Oslo: Cappelen Akademisk forlag. Tilgjengelig: Maken – Innføring i norsk grammatikk : morfologi og syntaks

Mer komplisert stoff om temaet finner du i denne boka:

Fertig, David. 2013. Analogy and Morphological Change. Edinburgh: Edinburgh University Press.

Du kan også kikke på to masteroppgaver som omhandler norsk:

Tribocka, Emilija. Er sterke verb sterke fordi de trener mye? En studie av klasseskifter svak à sterk og sterk à sterk basert på data fra norske dialekter. Masteroppgave, Universitetet i Oslo. Denne er tilgjengelig her om du er inne på nettverkene til norske universitet og høgskoler. 

Nilsen, Marianne, B. 2012. Sterke verb og semantiske fellestrekk: Om semantisk motivasjon for bøyingsklassetilhørighet ved norske verb. Masteroppgave, Universitetet i Oslo. Denne er tilgjengelig her om du er inne på nettverkene til norske universitet og høgskoler.