De fleste vet hva som menes med verbal, subjekt og objekt. Men hva med den syntaktiske funksjonen adverbial, for ikke å si predikativ? Denne språkpraten handler om noen sentrale likheter og forskjeller på objekt, predikativ og adverbial.  

Av Ann-Kristin Molde, norsklektor ved Sotra vidaregåande skule og oppgaveveileder på årstudium i nordisk ved Høgskulen i Volda

I språkpraten min «Syntaktiske funksjoner – byggeklossene i setningene» (2025, 21. februar) skrev jeg at et setningsledd består av ett eller flere ord som hører sammen og samlet har en funksjon i setninger, altså har en syntaktisk funksjon. I setningen «Jenta elsker sjokolade» er det viktigste setningsleddet verbalet «elsker». Alle norske setninger må ha et verbal. Setningsleddet «Jenta» er et subjekt. Også subjekt er et obligatorisk setningsledd i norske setninger, med unntak av i imperativsetninger som «Spis is!», der subjektet (du/dere som blir bedt om å spise) er underforstått. Setningsleddet «sjokolade» er et direkte objekt. Direkte objekt har vi bare i setninger om verbalet krever eller tillater det. I setningen ovenfor styrer verbalet «elsker» at setningen også har et direkte objekt. Dette direkte objektet får frem hva eller hvem subjektet elsker, nemlig «sjokolade».   

Subjekt, verbal og direkte objekt er sentrale syntaktiske funksjoner i norske setninger. Samtidig er de ikke de eneste syntaktiske funksjonene som finnes. Vi har også andre typer objekt, predikativ og adverbial. Hva har disse til felles, og hvordan kan de skilles fra hverandre?

En fellesnevner for de fleste typer objekt, predikativ og adverbial er at de har sin faste plass i siste del av setninger (sluttfeltet), som i «Jenta spiser ofte sjokolade». I tillegg kan de alle flyttes til starten av setninger (forfeltet) og slik gjøres til tema for setningen, som i «Sjokolade spiser jenta ofte», der det direkte objektet «Sjokolade» er flyttet frem. Sett bort fra disse sentrale likhetene er det flere grunnleggende forskjeller mellom dem.

Alle objekt har det til felles med subjekt at de viser til noen eller noe som deltar i verbalhandlingen, for eksempel det å spise sjokolade. De fleste objekt er direkte objekt, men i norsk og mange andre språk er det også mulig å ha indirekte objekt i setninger. Hva menes så med et indirekte objekt? Indirekte objekt har vi bare når det er to objekt i setninger: først et indirekte objekt og deretter et direkte objekt. Det indirekte objektet får da frem hva eller hvem verbalhandlingen er til fordel eller ulempe for. Et eksempel har vi i setningen «Jeg gir Frank en deilig sjokolade». Her er «gir» et verbal, «jeg» et subjekt (den som gir noe) og «en deilig sjokolade» et direkte objekt (det som blir gitt), mens «Frank» er et indirekte objekt, siden det er «Frank» som har fordel av sjokolade-givingen (verbalhandlingen).  

Som for direkte objekt er det verbalet som styrer om en setning kan ha et indirekte objekt. Verbalet «gi» gjelder naturlig nok noe som kan være til fordel for noen (om noen blir gitt sjokolade, jordbær eller ekstra lønn) eller en ulempe (om noen blir gitt kjeft eller en oppsigelse). Her skiller verbalet «gi» seg fra verbalet «male». I setningen «Jenta maler en regnbue» ser vi at verbet male bare kan knytte til seg et direkte objekt («en regnbue»), men ikke noe indirekte objekt.  

En annen syntaktisk funksjon i norsk er predikativ. Predikativ har vi i setningsledd som benevner eller beskriver noe eller noen. Den mest kjente typen predikativ har vi i setninger med et såkalt uselvstendig verb, altså et verb som ikke kan stå alene. Som for direkte og indirekte objekt er det altså verbalet som bestemmer om vi kan ha slike predikativ. Et eksempel på et uselvstendig verb er heter i setningen «Jeg heter Ann-Kristin», der «Ann-Kristin» er et predikativ som benevner «jeg». Et annet eksempel på et uselvstendig verb er er i setningen «Lillesøster er veldig glad», der setningsleddet «veldig glad» beskriver «Lillesøster». Siden predikativet i begge disse tilfellene benevner eller beskriver subjektet i setningene, kaller vi dem for subjektspredikativ.

Det er samtidig ikke bare subjekt predikativ kan benevne eller beskrive. Predikativ har vi også i setningen «Storesøster gjorde lillesøster veldig glad». Hvem er det som er veldig glad her? Jo, det er objektet «lillesøster», med subjektet «Storesøster» som årsak. Siden predikativet her beskriver hvordan objektet «lillesøster» blir, kalles dette for et objektspredikativ. 

Til nå har jeg omtalt predikativ i setninger med uselvstendige verb, der det må være med et predikativ. Samtidig kan vi også ha predikativ som er frie fra verbalet, altså ikke styrt av det. Et eksempel på dette har vi i setningen «Bestemor bader naken». Her er «naken» et fritt subjektspredikativ ved at det beskriver subjektet «Bestemor». Det er imidlertid ikke noe ved verbalet «bader» som krever et predikativ, og alle aktiviteter kan i og for seg gjøres nakne. Dermed er det her snakk om et fritt predikativ. Et bevis på at vi har å gjøre med et predikativ, er ellers at bøyelige predikativ bøyes likt som subjektet eller objektet det benevner eller beskriver (samsvarsbøying). Om vi for eksempel endrer fra «Bestemor» i entall til «Bestemødrene» i flertall, blir setningen endret til «Bestemødrene bader nakne», der også «nakne» har fått flertallsbøying. Predikativ er den eneste syntaktiske funksjonen i norsk som blir samsvarsbøyd med andre setningsledd.

Den siste hovedtypen syntaktisk funksjon er adverbial, som dekker mye forskjellig. Vi kan dele adverbial inn i omstendighetsadverbial og setningsadverbial. Omstendighetsadverbial beskriver omstendigheter rundt verbalhandlingen. De har en rekke undertyper, som måtesadverbial (hvordan noe skjer, for eksempel «mykt»), stedsadverbial (hvor det skjer, for eksempel «på hodet») og tidsadverbial (når det skjer, for eksempel «i går»). Slike adverbial kan det dessuten være flere av i en setning, for eksempel her: «Bestemor strøk barnebarnet sitt mykt på hodet i går.» De fleste omstendighetsadverbialene er også uavhengige av verbalet. Dermed viser de heller ikke til noen deltaker i verbalhandlingen, slik subjekt, direkte objekt og indirekte objekt gjør. I tillegg har ikke adverbial samsvarsbøying med noe annet setningsledd, slik bøyelige predikativ har.

En annen mindre, men veldig viktig type adverbial er såkalte setningsadverbial. Disse påvirker hva som hevdes i setningen som helhet, for eksempel om innholdet blir benektet (ikke i «Hun er ikke konsentrert»), eller om avsender regner innholdet i setningen som ekstra sikkert (jo i «Hun er jo konsentrert») eller er i tvil (nok i «Hun er nok konsentrert»). Slike adverbial er det ikke stor fare for å blande sammen med verken objekt, predikativ eller andre adverbial, fordi de er småord som brukes til noe helt annet.

Som vi nå har sett, har objekt (direkte og indirekte), predikativ (subjektsadverbial og objektsadverbial) og adverbial (omstendighetsadverbial og setningsadverbial) viktige roller i norsk språk. Sammen med subjekt og verbal bidrar de til å uttrykke det vi trenger og ønsker å få frem når vi kommuniserer muntlig og skriftlig.  

Fakta om setningsledd Setningsledd: ett eller flere ord som hører sammen, fungerer som en enhet, og som samlet har en funksjon i en setning Verbal: et obligatorisk setningsledd i norske setninger som får frem en handling, hendelse eller tilstand i en setning («Jeg gav henne mye is.») Subjekt: et obligatorisk setningsledd i norske setninger som normalt får frem hvem eller hva som gjør verbalhandlingen («Jeg gav henne mye is.») Direkte objekt: et setningsledd som normalt viser til den/det som verbalhandlingen skjer med («Jeg gav henne mye is.») Indirekte objekt: et setningsledd som normalt får frem hva eller hvem verbalhandlingen er til fordel eller ulempe for («Jeg gav henne mye is.») Predikativ: et setningsledd som benevner eller beskriver et subjekt («Etterpå var hun veldig mett») eller et objekt («Jeg gjorde henne veldig mett») Adverbial: et setningsledd som får frem omstendigheter rundt verbalhandlingen (omstendighetsadverbial, f.eks. tid, sted eller måte: «Etterpå var hun veldig mett») eller står til setningen som helhet (setningsadverbial: «Etterpå var hun ikke veldig mett.»)

Vil du vite mer?

Språkprat publiserer for tiden flere språkprater om grunnleggende kunnskap om ordforråd og grammatikk, med eksempler fra norsk og andre språk. Disse er utviklet for å inngå i nettressursen «Språkprat til skolen», som har undervisningsopplegg for språktemaene i norskfaget på videregående skole. Også følgende to nyere språkprater dekker grunnleggende kunnskap om ordforråd og grammatikk: «Ledd, setningar og kommareglar» (2024, 27. september) av Ragnhild Lie Anderson og «Hva har biler og forvirring til felles? Om ordklasser og inndeling av ord» (2025, 24. januar) av Klara Sjo.

Både denne og forrige språkprat om syntaktiske funksjoner har videre samme anbefalte litteratur for deg som vil vite mer om tematikken:

Vil du lese mer om setningsledd og øve på det, anbefaler jeg «Norsksidene» til Globalskolen, som jeg selv var med på å kvalitetssikre på et tidligere tidspunkt. Disse sidene blir nå ikke lenger oppdatert, men kunnskapen er fortsatt aktuell.

Om du er interessert i å få dypere kunnskap om grammatikk i norsk, anbefaler jeg læreboka Språkmønster. Innføring i det norske språksystemet av Torodd Kinn og Lars Anders Kulbrandstad, som ble utgitt i 5. utgave i 2023. Dette er en lærebok utviklet for høyere utdanning.

Den mest omfattende boka om grammatikk på norsk er Norsk referansegrammatikk av Jan Terje Faarlund, Svein Lie og Kjell Ivar Vannebo, som ble utgitt i 1997. Denne tar veldig lang tid å lese i sin helhet, men den egner seg som oppslagsverk om du vil sjekke noe.