Du har kanskje sett norrøne tekster i bøker, på nettsider eller på bilder. Men visste du at skriftspråket i håndskriftene ser nokså annerledes ut enn det vi som oftest ser i moderne utgaver av norrøne tekster? Og visste du at det er flere måter å gjengi norrøne tekster på? I denne språkpraten diskuterer vi noen sider ved norrønt skriftspråk og ulike utgaver av norrøne tekster.

Av Ugnius Vizgirda Mikučionis, førsteamanuensis ved Høgskulen på Vestlandet, campus Bergen

Norrønt er et språk som var i bruk fra omtrent år 700 til rundt 1350. Forskere skiller gjerne mellom eldre norrønt (700–1050) og yngre, eller klassisk, norrønt (1050–1350). Dette språket ble ikke bare brukt i Norge, men også på Island, Færøyene, Grønland, Orknøyene, Shetland og flere steder på De britiske øyer.

Det er viktig å være klar over at alle som skrev på norrønt, ikke skrev helt likt. For det første ble både runer og latinske bokstaver brukt til å skrive norrønt. Runer ble for det meste brukt i korte innskrifter, hovedsakelig på hardt materiale, som trestykker. Det forekommer også enkelte korte innslag med runeskrift i håndskrifter som ellers er skrevet med latinske bokstaver. Vi kjenner ikke til at hele håndskrifter har blitt skrevet med runer i Norge, men det finnes eksempler på dette fra andre steder i Skandinavia.

For det andre må vi huske på at det ikke fantes noen fastsatte rettskrivingsregler i middelalderen. Det var for eksempel ikke noen nasjonale ordbøker som man kunne slå opp i for å finne ut hvordan et ord skulle skrives, slik man kan i dag.

For det tredje fantes det talemålsvariasjon over det store området der det norrøne språket ble brukt. Variasjonen i hvordan folk snakket, gjenspeilet seg til en viss grad også i måten de skrev på. Det betyr likevel ikke at «alle bare skrev som de ville», eller at «man skrev akkurat slik man snakket». De som kunne skrive, måtte jo ha lært skrivekunsten av noen. Dermed ble skrivevaner overført fra en person til en annen, og visse skrivekonvensjoner, altså noen felles normer for skriving, etablerte seg.

Ut fra hvordan folk skrev norrønt i det 13. århundret, kan man snakke om en trøndernorm og en bergensnorm. Dette henger sammen med at erkebispesetet i Nidaros og det kongelige kanselliet i Bergen var viktige skriftsentre i den perioden. Men innenfor begge disse normene var det variasjon, og man kan ofte finne både trønderske og vestlandske skriftspråkstrekk i ett og samme håndskrift. Dessuten dreide mye av skriftlig produksjon seg om å kopiere eller å skrive av forelegg, altså manuskript som det skrives av etter. I prinsippet trengte dermed ikke avskriveren å tenke på hvordan det som skulle skrives av, ble uttalt – det var den skriftlige teksten som var viktig.

Et annet viktig poeng er at skriftspråket i håndskriftene ofte er preget av mye forkorting. Det var både vanlig og viktig å forkorte mye, for pergament og blekk skulle brukes sparsomt. Dessuten kunne forkorting gjøre arbeidet til avskriveren lettere.

Når man i våre dager gir ut norrøne tekster, må man ta hensyn til hva som er formålet med utgivelsen, og hvem som er den tiltenkte leseren. Det er stor forskjell på en utgave som retter seg mot profesjonelle paleografer (paleografi betyr «studium av gammel skrift») og en utgave som retter seg mot lesere som først og fremst er opptatt av innholdet i teksten. Alt etter formål og tiltenkt leserkrets kan man publisere faksimileutgaver eller transkriberte utgaver.

En faksimileutgave er en nøyaktig gjengivelse, altså et bilde, av et håndskrift. På 1700- og 1800-tallet ble slike gjengivelser laget ved hjelp av kobberstikk, noe som var et tidkrevende håndarbeid. Etter hvert ble fotografisk teknologi utviklet, og det kom en rekke med fotografiske faksimiler, først i svart-hvitt og etter hvert også i farger. I våre dager kan dette gjøres ved hjelp av digital fotografi eller skanning.

La oss se på et utklipp fra en side i en faksimileutgave av et håndskrift som blant annet inneholder Harald hårfagres saga. Samme teksten har jeg i et annet perspektiv omtalt i språkpraten «Likt og ulikt i norrønt og i moderne norsk» (2025, 21. mars).

En transkribert utgave er en utgave der teksten er gjengitt tegn for tegn. Graden av nøyaktighet i slike utgaver kan variere veldig.

De aller mest nøyaktige transkriberte gjengivelsene kalles for faksimilære (altså, faksimile-aktige) utgaver. Den første setninga i avsnittet som begynner med den fine, store h-en, ville i en faksimilær utgave se slik ut:

Denne setninga svarer til «Haraldr konungr sendi menn sina eftir meyju einni, er Gyða hét, dóttir Eiríks konungs af Hǫrðalandi» med normalisert ortografi. Vi kommer straks tilbake til hva normalisert ortografi er for noe. Men først må vi kommentere hva vi har gjort i denne faksimilære gjengivelsen her. Vi har gjengitt ordgrensene, tegnsettinga og forkortingene trofast, og vi har markert linjeskiftet med en vertikal strek, «|»-tegnet. Vi har forsøkt å gjengi alle skrifttegnene så nøyaktig som mulig, og derfor har vi brukt tegn som ſ («høy s»), ꝼ («insulær f»)[i] og ꝺ («rund d»). Når det gjelder forkortinger, ser vi at skriveren i mange tilfeller bruker punktum (eller prikk), ikke ulikt moderne praksis. Et eksempel på dette er «ꝁr.» for «konungr», som betyr ‘konge’. Men det finnes også andre måter å forkorte ord på. Streken over m-en i m̅ viser at noen bokstaver er utelatte (i dette tilfellet -enn; m̅ står altså for «menn»), mens ̾-tegnet i ordene eꝼt̾ og e̾ viser spesifikt at det er en r som «egentlig» hører hjemme i disse ordene («eftir» og «er»).

Ellers kan vi se i faksimilen ovenfor at pronomenet «hon» blir skrevet som hͦ. Konjunksjonen «ok» kan skrives som ⁊, et tegn som minner veldig om et 7-tall, men som allikevel er noe helt annet. Det er nemlig en såkalt «tironisk note for ‘og’». Tegnet ⁊ betyr altså det samme som &-tegnet, ampersanden. Dessuten blir det brukt to varianter av bokstaven <r>, nemlig r og ꝛ. Dette viser at det langt fra var noe en-til-en-forhold mellom skriftbilde og uttale. Kanskje minner disse forkortingene litt om måten de unge skriver på når de chatter?

Det fantes altså ikke noe offisielt organ som normerte skriftspråket i middelalderen. Det var først på 1800-tallet – lenge etter at norrønt hadde blitt et dødt språk – at forskere etablerte en enhetlig rettskrivingsnorm for norrønt, og denne rettskrivingsnormen er kjent som normalisert norrøn rettskriving. Siden den gang er det blitt vanlig å gi ut normaliserte tekster på norrønt, altså tekstutgaver med normalisert rettskriving, spesielt i tilfeller der man regner med at leserne vil være mest opptatt av innholdet i teksten. Normaliserte tekstutgaver er mye lettere tilgjengelige for den moderne leser enn faksimilære utgaver, og de egner seg utmerket for å bli kjent med norrønt ordforråd og grammatikk. Passasjen i utklippet av faksimilen over, vil se slik ut i en normalisert versjon:

Bonorð Haralds konungs Haraldr konungr sendi menn sina eftir meyju einni, er Gyða hét, dóttir Eiríks konungs af Hǫrðalandi. Hon var at fóstri á Valdresi með ríkum bóanda. Vildi konungr hana hafa til frillu sér, þvíat hon var allfríð kona ok heldr stórlát. En er sendimenn kómu þar, báru þeir upp erendi sín fyrir meyna. Hon svaraði á þessa lund, at eigi vill hon spilla meydómi sínum, til þess at taka til manns þann konung, er eigi hefir meira ríki, en nǫkkur fylki, til forráða, «en þat þykki mér undarligt», segir hon, «er engi er sá konungr, er svá vill eignask Nóreg ok vera einvaldi yfir, sem hefir Gormr konungr at Danmǫrku eða Eiríkr konungr at Upsǫlum». Sendimǫnnum þykkir hon svara furðustórliga […]

Normalisert gjengivelse. Basert på Finnur Jónssons utgave av Heimskringla, men noe tilpasset slik at teksten stemmer overens med teksten i Codex Frisianus.

Oversatt til moderne norsk blir passasjen slik:

Kong Harald sendte sine menn etter en pike som het Gyda, datter til kong Eirik fra Hordaland, hun var i Valdres hos en mektig bonde til oppfostring. Harald ville ha henne til frille, for hun var vakker, men nokså stor på det. Da sendemennene kom dit hun var, kom de fram med sitt ærend for henne; hun svarte som så at hun ville ikke kaste bort sin møydom på å ta til mann en konge som ikke hadde større rike å styre over enn noen få fylker; «og jeg synes det er underlig» sier hun, «at det ikke fins noen konge som vil vinne hele Norge og bli enekonge over det, slik som kong Gorm i Danmark eller Eirik i Uppsala.» Sendemennene syntes hun svarte fælt overmodig […]

Oversettelse av Heimskringla til norsk ved Anne Holtsmark og Didrik Arup Seip.

Vi kan si at faksimiler og normaliserte utgaver befinner seg på to motsatte ender på en skala fra «mest trofast mot håndskriftet» til «mest orientert mot leseren som ikke er ekspert i håndskriftsstudium». Midt imellom finner vi såkalte unormaliserte eller diplomatariske utgaver, som med varierende grad av detaljpresisjon gjengir teksten i håndskriftet. Codex Frisianus har blitt gitt ut som diplomatarisk utgave av R. C. Unger i 1871, og du kan se denne utgaven her eller her.

Haraldr konungr sendi menn sina eftir meyju einni, er Gyða hét, dóttir Eiríks konungs af Hǫrðalandi.

Haralldr konvngr sendi menn sina eftir meyio einni er Gyða hét dottir Eiriks konvngs af Hꜹrðalandi.

Denne korte gjennomgangen viser at norrønt skriftspråk er en mye mer komplisert sak enn man kan få inntrykk av dersom man bare forholder seg til moderne normaliserte utgaver av norrøne tekster. Det er også et viktig poeng at skriftspråk er et system i seg selv, og ikke bare en gjengivelse av talt språk ved hjelp av et annet medium.

Vil du vite mer?

Ivar Berg skriver om normalisert norrønt i artikkelen «Om normalisert norrønt», som du finner her.

Endre Mørck har skrevet boka Unormaliserte middelaldertekster: Tekstprøver, tekstkommentarer og bakgrunnsstoff (2006, Fagbokforlaget), der kapittel 3 spesifikt omhandler ulike typer tekstutgaver.

Håndbok i norrøn filologi (redigert av Odd Einar Haugen, 2. utgave utgitt av Fagbokforlaget i 2013) er et omfattende verk som blant annet inneholder kapitler om håndskrift- og arkivkunnskap, tekstkritikk og tekstfilologi og paleografi. Her kan du blant annet lese om ulike måter å forkorte ord på i håndskrifter fra middelalderen.

---

[i] Insulær betyr egentlig «som hører til eller er karakteristisk for en øy». Termen «insulærskrift» brukes om en egen form av det latinske alfabetet utviklet på De britiske øyer. Skrifttypen som først ble tatt i bruk i Norden til å skrive med latinske bokstaver, var såkalt karolingisk skrift, som var karakterisert ved brede og runde bokstaver. I Norge og på Island ble denne skriften videreutviklet, bl.a. ved at særlige engelske (insulære) former av bokstavene <f> og <v> ble brukt. Denne modifiserte skrifttypen er kjent som «karolingisk-insulær». Den ble etter hvert erstattet med gotisk skrift.