Er du en av de som sier en bok eller ei bok? Kanskje bytter du litt på hva du sier, uten å tenke noe særlig over når du sier «en», og når du sier «ei»? Denne språkpraten handler om et morsomt fenomen som skjer i en dialekt når talerne går fra å bruke et tre-kjønns-system til å bruke et to-kjønns-system.

Av Ida-Sofie Barkerud, utdanna norsklektor fra Høgskulen i Østfold

Norske substantiv har tradisjonelt blitt bøyd i tre kjønn: hankjønn, hunkjønn og intetkjønn. Substantiva som tilhører de forskjellige kjønna, har egne bøyingsendelser basert på hvilket kjønn de tilhører, for eksempel -a i jenta, -en i gutten og -et i treet. Bøyingsendelsene kan variere fra dialekt til dialekt, men tradisjonelt har det vært skilt mellom disse tre kjønna på en eller annen måte. Substantiva har også egne ubestemte artikler som viser hvilket kjønn substantivet har, for eksempel ei i ei jente, en i en gutt og et i et tre.

I disse dager er det flere og flere som kun bruker to kjønn når de snakker: felleskjønn og intetkjønn. Felleskjønn er en slags sammenslåing av hunkjønn og hankjønn, hvor substantiva som før var hunkjønn, har gått over til å bøyes som hankjønn, for eksempel: en klokke – klokken. Den ubestemte artikkelen som tilhører denne gruppa, er en. De gamle hunkjønnssubstantiva har ofte beholdt -a-ending i bestemt form entall. Noen steder, slik som i Bergen og i Oslo, bruker de aller fleste kun to kjønn på substantiva sine. De fleste steder i Norge er likevel ikke «helt ferdige» med denne overgangen. Mange norske talere bruker ennå det tradisjonelle trekjønnssystemet i varierende grad.

Samtidig som denne endringa i det norske kjønns-systemet foregår, foregår det også en dialektutjamningsprosess, altså at dialektene i Norge blir likere hverandre. Det blir vanskeligere å høre nøyaktig hvilken bygd man er fra. Om du tenker på åssen besteforeldrene dine snakker, og så sammenlikner det med sånn som de yngre fra samme område snakker i dag, er det ikke uvanlig at besteforeldrene snakker ei såkalt «breiere» dialekt.

Masteroppgava mi fra 2023 handlet om endringsprosesser i kjønns-systemet i Trøgstad. I etterkant av masteroppgava mi undersøkte jeg datamaterialet nærmere. Denne nye studien av materialet hadde fokus spesifikt på hunkjønnsbøying av ord med forskjell i Trøgstad-uttalen og Oslo-uttalen i dialekten i gamle Trøgstad kommune. Materialet bestod av lydopptak av 20 trøgstinger i forskjellige aldre. Informantene var med på to forskjellige opptak hver: Ett opptak hvor de var plassert i par, hvor de skulle løse to oppgaver sammen, uten at jeg var i rommet. Det andre opptaket var et intervju av hver av informantene for seg. I intervjuopptaket passa jeg på å bruke et oslo-liknende talemål heller enn trøgstaddialekten min, for å se om informantene også brukte færre Trøgstad-former fordi jeg gjorde det.

I denne artikkelen anser jeg Oslo-uttale som et talemål med et tokjønnssystem, og uten lokale dialektmarkører. Oslo-uttalen av sol vil da være en sol – solen/sola, og Trøgstad-uttalen av sol vil da være ei soL – soLa (der L viser at det er tjukk l i ordet).

Den nye studia har gjort et spennende funn: Hvorvidt man bruker dialektordet for et tradisjonelt hunkjønnssubstantiv, eller om man bruker en uttale som likner på Oslo-uttalen av samme substantiv, påvirker om man bøyer substantivet som hunkjønn eller som hankjønn!

Ta for eksempel ordet kirke: I Oslo-området ville man som oftest ha sagt «sjirrke» eller «kjirrke», og i Trøgstad ville man ofte sagt «kjørrke» eller «kjærrke».  «Kjørrke/kjærrke» blei bøyd med hunkjønnsbøying i langt de fleste tilfellene, uavhengig av hvilken informant som brukte ordet, mens «kjirrke/sjirrke» blei oftest bøyd med hankjønnsbøying.

Tabellen under viser fordelinga av ubestemt artikkel og hunkjønns- og hankjønnsbøying av alle substantiva i studien etter om det var brukt Trøgstad-uttale eller Oslo-uttale på ordet:

En av informantene brukte både «kjirrke» og «kjørrke» i løpet av opptaka, og hun brukte konsekvent bøyinga «ei kjørrke – kjørrka» de gangene hun brukte trøgstadforma, men «en kjirrke – kjirrken» når hun brukte «Oslo-uttalen» av ordet!

Tabell 2 viser den totale fordelingen av hankjønns- og hunkjønnsbøying for et utvalg av ord fra studien:

Denne fordelinga av bøyingsmønster skjedde uavhengig av om informantene prata med en annen fra Trøgstad, eller om de prata med forskeren, som hadde et mer Oslo-liknende talemål. Når informantene brukte Trøgstad-uttalen, blei substantiva bøyd som hunkjønnsord, men når informantene brukte «Oslo-uttalen», blei substantiva bøyd som hankjønnsord. Situasjonen har altså ikke noe å si, men det er heller uttalen i seg sjølsom påvirka hvilket kjønn substantivet skulle bøyes etter.

Det spilte heller ingen rolle hva slags type dialekttrekk fra trøgstadmål som var i uttalen. Om ordet hadde senking (at vokalen byttes ut med en vokal med «lavere» uttale i munnen, f. eks: kjirrke -> kjørrke), tjukk L eller førsteleddstrykk, spilte ingen rolle; mønsteret var det samme uansett. Ved dialektuttale ble det hunkjønn, og ved «Oslo-uttale» ble det hankjønn.

En annen informant brukte både «’hisstorie» (Trøgstad-uttalen, som har trykk på det første leddet i ordet), og «historie» («Oslo-uttalen»). Han var helt konsekvent når han brukte de forskjellige formene: «ei ‘hisstorie» – «’hisstoria», og «en historie» – «historien».

Ikke alle orda i studien fulgte dette mønsteret. Et unntak var ordet avis, som blant annet skilte seg ut med at alderen på informanten spilte større rolle enn uttalen av ordet. De eldre bøyde avis som tradisjonelt hankjønn, de voksne bøyde avis som tradisjonelt hunkjønn, og elevene bøyde avis etter de nye «felleskjønnsreglene».

Likevel viser funnene en tydelig tendens for de fleste substantiva med forskjellig uttale i den lokale dialekten kontra «Oslo-uttalen»: I Trøgstad henger hunkjønnsbøyinga igjen lenger i den tradisjonelle dialekt-uttalen enn i «Oslo-uttalen»!

Studien som er omtalt i denne språkpraten, har samtidig kun undersøkt dialekten i et lite område i Norge, og den gir ikke grunnlag for å si noe om dette er et fenomen som skjer ellers i landet eller ikke. Så du som leser får tenke igjennom hva som føles mest riktig når du sjøl skal bøye tradisjonelle hunkjønnssubstantiv som har forskjellig uttale i din dialekt kontra «Oslo-uttalen»! Kanskje dette også gjelder for deg?

Vil du vite mer?

Studien jeg har skrevet om, er den første studien på akkurat dette emnet. Men om du vil vite mer om at hunkjønnsformer blir borte, kan du lese masteroppgaven min, som tar for seg endringsprosessen i kjønns-systemet i Trøgstad:

Wiig, I.-S.I. (2023).Æi kjørrke i soLa og en kjirrke i solen? En casestudie av genusbruk og talemålsvariasjon i gamle Trøgstad kommune[Masteroppgave]. Høgskolen i Østfold

Viss du ønsker en mer detaljert beskrivelse av dialektendring, kan du lese mer i disse tekstene:

Mæhlum, B. & Røyneland, U. (2012). Det norske dialektlandskapet: Innføring i studiet av dialekter. Cappelen Damm Akademisk.

Kaste, A.M. (10. april, 2021). Vi syns ofte folk snakket rart før i tiden. Mye har skjedd med talespråket på 70 år. Forskning.no.

Viss du heller ønsker en enklere forklaring av dialektendring, kan du høre på denne episoden fra radioprogrammet Språkteigen:

 «Dialekter i endring» fra NRK-radio sitt program Språkteigen (11.10.2012)

Viss du blei interessert i å lese meir om overgangen frå et tre- til et tokjønnssystem, kan du lese mer i denne teksten frå Forskning.no:

Furberg, K. (14. oktober, 2017). Hunkjønn kan dø ut. Forskning.no.
https://www.forskning.no/barn-og-ungdom-sprak/hunkjonn-kan-do-ut/316825

Om du ønsker en mer detaljert forklaring av endringa i kjønnssystemet, kan du lese disse vitenskapelige artiklene:

Lundquist, B., Klassen, R. & Westergaard, M. (2022). Dynamikken i en språkendringsprosess: Bortfall av hunkjønnsformer i norsk. Norsk Lingvistisk Tidsskrift, 40, 27-56.

van Baal, Y. Solbakken, H., Eik, R. & Lohndal, T. (2023). Endringer i grammatisk kjønn på tvers av dialekter: Et eksperimentelt paradigme. Norsk Lingvistisk Tidsskrift, 41(1). 17–58.