Bil er et substantiv, elske er et verb, og rød er et adjektiv. Vi har alle lært om ordklasser på skolen. Men hvorfor er de inndelt slik? Og er dette den eneste eller beste løsningen?

Av Klara Sjo, forsker og leksikograf ved Universitetet i Bergen

Ordklasser er ikke noe naturgitt og universelt, det er en måte å organisere språket på, slik at det blir lettere å generalisere, forklare og snakke om språket. Ordklassene grupperer ord som har liknende kjennetegn og kvaliteter sammen, og gir dem en merkelapp som gjør det lettere å forklare og å snakke sammen om språk. Å si at bil er et substantiv er mye lettere å si og forstå enn å si at «bil er et ord som har mange trekk til felles med ord som hjerte, forvirring, vinduskarm og pust».

Vår inndeling i ordklasser har opphav helt tilbake til de gamle grekerne. Rundt år 200 f.Kr. kom den greske filosofen Dionysos Thrax med en klassifikasjon som likner svært på vår egen. Enkelte endringer skjedde gjennom hundreårene, men prinsippene Dionysos Thrax brukte, er noenlunde de samme som vi i moderne språkvitenskap bruker når vi deler inn ordene i de ulike ordklassene.

For å plassere ord i de ulike klassene ser vi på hvilke kvaliteter det enkelte ord har. For det første ser vi på hva ordet betyr, altså semantiske kriterier: Substantiv er ofte fysiske objekter, som bok og banan, adjektiv er tilstander eller egenskaper, som grønn og gretten, og verb viser typisk til handlinger, som spise og slåss.  

For det andre ser vi på morfologiske kriterier, altså hvordan ordet bøyes. Et verb kan ha en endelse som forteller noe om tid, slik som endelsen -te viser fortid i ordet spiste. Et substantiv bøyes i tall, der -er viser at det er flertall, som i biler. Adjektiv gradbøyes, som i finere og finest. Selv om alle disse ordtypene kan ha endelser, så kan vi ikke bytte om endelsene slik at substantiv får tidsendelse eller gradbøying. Vi kan altså ikke si I går *bokte jeg eller Ringenes herre er *bokest.

For det tredje ser vi på syntaktiske kriterier, altså hvilken funksjon ordet har i setningen, og hvilke ord det står sammen med. Ordklassen adverb modifiserer betydningen til et ord eller en frase, slik at adverb som ofte og aldri gir hele setningen en ny betydning. Setningene «Jeg spiser ofte bananer» og «Jeg spiser aldri bananer» har to helt forskjellige betydninger, men det er bare adverbet som er forskjellig. Konjunksjoner som og og eller er kjennetegnet av at de binder sammen like ledd. To eksempler på dette har vi i setningene «Hun liker sol og sommer» og «Han vil ha pizza eller taco til middag».

Den norske ordklasseinndelingen er basert på den latinske inndelingen, som igjen bygget på inndelingen til Dionysios Thrax. Gjennom middelalderen og tidlig moderne tid var svært mange av grammatikkbøkene som ble skrevet, om og på latin. Grunnen til dette var at latin var det språket de lærde skrev og kommuniserte på. Utover på 1500-tallet begynte de lærde i større grad å studere folkespråkene, altså de språkene folk faktisk snakket. Men siden de aller fleste av de lærde først og fremst var opplært i den latinske grammatikken, var det denne de brukte som mal når de beskrev de ulike språkene.

Problemet er at det som fungerer godt på latin, ikke fungerer like bra på andre språk. Noen språk har svært få adjektiv, og uttrykker heller egenskaper som ‘tung’ og ‘smart’ med substantiv og verb. Andre språk har et svært utydelig skille mellom substantiv og verb. Derfor har det vært en tendens de siste tiårene til at man i stedet for å dytte alle språk inn i en latinsk grammatikktvangstrøye, har prøvd å få kartet til å passe bedre med terrenget. Med dette menes det å beskrive språket i seg selv og å unngå å putte det inn i et system som ikke passer helt. Dette var en av grunnene til at Språkrådet og Utdanningsdirektoratet i 2005 la frem et forslag til en ny ordklasseinndeling og nye grammatiske termer til bruk i skolen, og det er disse vi bruker nå.

I den nye inndelingen kom det til to nye ordklasser, determinativ og subjunksjon, mens ordklassene tallord og artikkel gikk ut. Disse endringene ble lansert fordi de gjorde det lettere å forklare det norske språket.

Ordklassen subjunksjoner ble tidligere kalt underordnende konjunksjoner, men de fikk nå sin egen ordklasse. Det gjorde de fordi konjunksjonene (og, men, eller, for) og subjunksjonene (for eksempel at, om, fordi) oppfører seg helt forskjellig syntaktisk, altså når det gjelder hvordan de brukes i setninger. Subjunksjoner innleder en egen type setning i norsk, nemlig leddsetninger, som også er kjennetegnet av at de har en annerledes ordstilling enn hovedsetninger. I en hovedsetning heter det «Det regner ikke», men i en leddsetning står ikke (og andre setningsadverb) før verbet: «Han sier at det ikke regner.» Dette er så spesielt at det var en god idé å skille subjunksjonene ut i en egen ordklasse.

Determinativ er den andre nye ordklassen. Denne ordklassen kalles også bestemmerord, fordi de bestemmer noe om substantiv. Denne ordklassen er delt inn i tre: possessiver, kvantorer og demonstrativer. Possessiver, som vi tidligere kalte eiendomspronomen, er ord som min, din, hennes, som alle bestemmer et substantiv (sjokoladen min, brusen din, snopet hennes). Kvantorer er ord som viser mengden til et substantiv, som fem, ingen og alle i fem kroner, ingen penger, alle pengene. Demonstrativene, som vi tidligere kalte påpekende pronomen, er den, det og de som alle gir en nærmere bestemmelse eller forklaring av et substantiv.

I tillegg til de nye ordklassene var det flere grupper av ord som ble flyttet mellom ulike klasser. Et eksempel på dette er at ordklassen pronomen fremdeles finnes, men flere av de ordene som tidligere ble klassifisert som pronomen, ble nå en del av den nye ordklassen determinativer, for eksempel possessivene. Tallordene ble fordelt slik at grunntall som en og førtito er determinativ, mens ordenstall som første og førtiandre er adjektiver. Grunntallene angir en størrelse, altså er de kvantorer, slik som mange og ingen. Ordenstallene er plassert sammen med adjektivene, fordi de oppfører seg på en måte som ligner adjektiv; de står på samme sted og bøyes som adjektiv: den røde bilen, den første bilen.

Denne nye inndelingen kan være uvant og merkelig om du ikke er kjent med den, men ett av argumentene for den nye ordklasseinndelingen er at den passer bedre når man skal forklare norsk grammatikk. Det finnes ingen perfekt og endelig måte å klassifisere ord på, til det er ordene våre for uregjerlige. Men den nye inndelingen er en inndeling som tar utgangspunkt i det norske språket, og har hatt fokus på å gjøre ting lettere å forklare i skolen – og for oss andre – så vi får enes om å bruke den, selv om det kan virke uvant.

Vil du vite mer?

Helge Horn har laget et dikt som tar for seg ordklassene i rims form, nemlig «Grammatikkdikt». Dette diktet finner du her.

Janne Bondi Johannesen gir i teksten «Nye grammatiske termer i skoleverket» fra Språknytt 2/2007 en omtale av den nye ordklasseinndelingen og bakgrunnen for den».

Tilrådingen «Grammatiske termer til bruk i skoleverket» går enda mer i dybden på arbeidet med både nye ordklasser og annen grammatisk terminologi, og oppgir nye og gamle ordklassetermer.