Moderne runebruk er et spennende kapittel i runenes nyere historie. Navn og korte meldinger skrevet med runer er en populær og personlig uttrykksform for mange også i dag. Ved siden av tradisjonelle innrissinger møter vi runer på papir, skjerm og menneskekropp. Denne språkpraten er motivert av interessen som mange fortsatt har for den gamle skriften. Hvilke råd kan fagpersoner gi til dagens runeskribenter?

Av Kristel Zilmer, professor ved Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo

Selv om runer som et historisk skriftsystem ikke lenger er i daglig bruk, lever interessen for runeskriften videre. Nye runefunn skaper medieoppslag og inspirerer store og små til å lære om runer. Runer dukker opp i tatoveringer, tegneserier, bøker, filmer, dataspill og apper. De dekorerer smykker, kopper og klær. Noen mennesker lager moderne runesteiner eller kopier av historisk kjente funn, som den store Jellingsteinen i Danmark, noe du kan lese om i denne artikkelen fra Jelling Ugeavis.

Runeforskere får ofte spørsmål om runer, og flere ønsker tips til runeskriving. Mange lurer på hvilket runealfabet det er riktig å bruke. Hva passer best: eldre eller yngre futhark? Bør en velge yngre runer med lengre eller kortere streker (kvister)? Eller bør en kanskje lete etter tegn blant middelalderrunene? Noen er i tvil om hvordan de skal gjengi vokaler og konsonanter som ser ut til å mangle i skriften, når de overfører nøye utvalgte ord til runeskrift.

Spørsmålene som runeforskerne mottar, viser at forventningene og kunnskapene til runebrukerne varierer mye, men de fleste er drevet av et oppriktig engasjement for runer. Noen er mest opptatt av runenes visuelle egenskaper. De velger enten eldre eller yngre futhark fordi de liker hvordan tegnene ser ut. Disse personene kan også nedtegne sine navn eller korte tekster med runer uten å tenke på historisk bruk. Andre er mer bevisste på hva og hvordan de ønsker å skrive. De som ønsker å gjengi utsagn på urnordisk eller norrønt språk, søker om råd om mest mulig autentisk bruk.

Det er viktig å vite at runer er et skriftsystem, ikke et språk. Dette poenget må forskere gjerne gjenta, fordi mange blander runer sammen med språk og sier for eksempel at de vil oversette et budskap til runer. Men først må de altså bestemme seg for hvilket språk budskapet skal stå i. Det er en vesentlig forskjell mellom det å skrive på et visst språk (for eksempel norsk eller engelsk) og det å skrive med et sett bokstaver som hører til et skriftsystem (for eksempel latinske bokstaver eller runer). Vi kan skrive på ulike språk ved hjelp av latinsk alfabet, og det samme kan vi gjøre med runer.

Hvilken variant av runeskrift som egner seg til bruk, er noe moderne runebrukere også bør tenke på. Eldre futhark, med sine tjuefire tegn, er populær, både fordi den er mest kjent, og fordi den trolig virker enklere enn yngre futhark, som kun har seksten tegn. Samtidig er det lurt å ta noen valg ut fra hvilken tid og tradisjon en ønsker å uttrykke. Eldre futhark hører nemlig til perioden før vikingtiden, mens yngre futhark var i bruk under vikingtiden og middelalderen. Det skjer også at moderne runebrukere blander eldre og yngre runer i samme tekst. En kan for eksempel ta med enkelttegn fra eldre futhark når en opplever at yngre futhark ikke strekker til.

Noen vikingtidsentusiaster ender trolig opp med å bruke eldre futhark – som altså gikk ut av bruk før vikingtiden – fordi den virker ekstra fascinerende. Forestillinger i populærkulturen bidrar til denne forvirringen, siden filmer og spill om vikingtiden ikke så sjeldent viser fram eldre runer. I den humoristiske serien Vikingane finnes en scene der høvdingen sitter på utedo og morer seg over sladdermeldinger på runepinner, skrevet med eldre runer. Et generelt råd fra runeforskere er å velge skriftvariant i tråd med tiden som en ønsker å representere, og å ikke blande eldre og yngre runer.

Yngre futhark på sin side er kjennetegnet av formvariasjon. Skriftens to hovedvarianter i vikingtiden kalles for langkvistruner og kortkvistruner. I historiske innskrifter ble begge typene brukt, og det forekom også ulike blandinger av dem. På noen norske runesteiner fra 1000-tallet kombinerte runeristere for eksempel langkvist- og kortkvistformer. Tilsvarende har moderne runebrukere frihet til å ta egne valg når de skriver med yngre futhark.

Du har nå fått en del råd om hvordan du kan skrive runer på moderne språk. Men hvordan kan du gå praktisk til verks med runeskrivingen, for eksempel når du ønsker å skrive noe på norsk med yngre futhark fra vikingtiden, nærmere bestemt langkvistruner? En utfordring er at futharken kun omfatter seksten tegn. Runebrukeren oppdager fort at det mangler runer for vokalene /e/, /ø/, /æ/ og /y/, og heller ikke alle konsonantene er på plass.

Dette kommer av at det ble færre runetegn i overgangen fra eldre til yngre runer. Mange runer i yngre futhark måtte representere flere lyder samtidig – de var flerverdige. Slike flerverdige runer blir da brukt til å gjengi ulike lyder, som du kan se her:

• f-rune – /f/ og /v/
• u-rune – /u/, /o/, /ø/, /y/ eller /w/
• k-rune – /k/ og /g/
• i-rune – /i/, /e/, /æ/ eller /j/
• a-rune – /a/ og /æ/
• t-rune – /t/ og /d/
• b-rune – /b/ og /p/

Noen konsonantforbindelser ble dessuten forenklet i historiske runeinnskrifter. Det var vanlig å skrive én enkelt konsonant istedenfor dobbelt. Setningen «Mitt navn er Emma», skrevet med langkvistruner, kan dermed se slik ut: ᛘᛁᛏᚾᛅᚠᚾᛁᚱᛁᛘᛅ (mitnafnirima).

Sent i vikingtiden og tidlig i middelalderen kom ekstra runetegn i bruk. For eksempel ble det introdusert egne tegn for /e/ og /g/. Disse kalles punkterte runer, og de var utstyrt med små prikker som markerte endret lydverdi. Gjør vi bruk av runen ᚽ for /e/, kan vi skrive «Mitt navn er Emma» slik: ᛘᛁᛏᚾᛅᚠᚾᚽᚱᚽᛘᛅ.

Alle runene i eksemplene ovenfor står tett sammen, uten skille mellom ordene. På dette området  viser historiske innskrifter en del variasjon, det fantes ikke noen faste praksiser på slikt, men det var mulig å sette inn små skilletegn eller lage litt rom mellom ordene. En moderne runebruker kan også gjøre dette, for eksempel ved hjelp av en enkel eller dobbeltprikk: ᛘᛁᛏ ᛬ ᚾᛅᚠᚾ ᛬ ᚽᚱ ᛬ ᚽᛘᛅ.

I runeskriving kan middelalderruner ellers være en god løsning fordi i middelalderen ble futharken utstyrt med nye tegn. Flere ekstra tegn – punkterte runer og andre nylaginger – gir større fleksibilitet – det er enklere å finne motsvarigheter til moderne bokstaver. For en nybegynner passer dette bra, og dessuten blir det enklere for andre å tyde tekstene. Variasjon i tegnformer gjør runeskrevne tekster visuelt fengende også. En kreativ løsning er å ta med noen binderuner slik at to runer deler samme stav, altså vertikale linje. Binderuner forekommer i innskrifter fra ulike perioder. En binderune av middelalderrunene ᛆ a og ᛚ l ser for eksempel slik ut: ᛮ.

Alle som bruker runer i dag, er med på å påvirke moderne runeskriving. Du kan velge ut en passende skriftvariant. Du kan skrive uttalenært eller mer ortografisk – prøv hva som fungerer for deg!

Vil du vite mer?

Innføringsbøker forteller om runeskriftens utvikling og bruk i ulike perioder. Se disse bøkene:

• I begynnelsen var fuþark: norske runer og runeinnskrifter av Terje Spurkland
• Runes: A Handbook av Michael Barnes

Nationalmuseet i Danmark og Runverket ved Riksaktikvarieämbetet i Sverige gir tips til lesning og tolkning av runeinnskrifter, samt runeskriving på disse nettsidene:

• Skriv dit navn med runer (Nationalmuseet i Danmark)
• Att läsa runor och runinskrifter (Runverket ved Riksaktikvarieämbetet i Sverige)