Du tror kanskje at det er ordene som er byggeklossene i setninger. Men det stemmer egentlig ikke. Det er det nemlig setningsleddene som er. Denne språkpraten handler om hva setningsledd er, og om hvilke typer setningsledd som er de viktigste byggeklossene i setninger.

Av Ann-Kristin Molde, norsklektor ved Sotra vidaregåande skule og tidligere universitets- og høgskolelektor ved Universitetet i Bergen og Høgskulen i Volda

Et setningsledd består av ett eller flere ord som hører sammen, fungerer som en enhet og samlet har en såkalt syntaktisk funksjon i setninger. Dette er setningers byggeklosser, og det varierer mellom setninger hvor mange setningsledd de har.

I setningen «Lise spiser middag» er det tre setningsledd. Setningsleddet «spiser» har funksjonen verbal og forteller her hva som skjer, nemlig at noen spiser noe. Setningsleddet «Lise» er et subjekt og forteller hva eller hvem som spiser noe. Setningsleddet «middag» er et direkte objekt og forteller hva Lise spiser, nemlig middag.

Her vil du kanskje innvende at setningen «Lise spiser middag» består av tre ord, med hver sin syntaktiske funksjon. Hva er da grunnen til at man trenger å gå veien om setningsledd? I slike korte setninger virker det som at det er de enkelte ordene som er setningens byggeklosser, ved at hvert ord utgjør et eget setningsledd.

Men dette blir annerledes om vi analyserer lengre og mer komplekse setninger, som setningen «Den lille jenta spiser middag». Her er det ikke ett ord alene, men heller frasen «den lille jenta» samlet som får frem hvem som spiser middag. Dette kan vi også se ved at vi kan bytte ut «den lille jenta» med pronomenet hun, slik at vi får setningen «Hun spiser middag». Både «Lise», «den lille jenta» og «hun» er dermed setningsledd, selv om disse tre frasene har ulikt antall ord.

Hvilke syntaktiske funksjoner kan setningsledd ha i norsk? Den aller viktigste syntaktiske funksjonen er verbal. Alle setninger både i norsk og i andre språk vi kjenner til, må ha et verbal. Verbalet består kort fortalt av det eller de verbene som får frem hva som skjer i setningen. Er det for eksempel snakk om noen som sover, synger, løper, spiser noe eller gir en gave til en annen?

Verbalet kan bestå av bare ett verb, som spiser i «Lise spiser middag», eller av flere verb, som har spist i setningen «Lise har spist middag» eller vil spise i setningen «Lise vil spise middag». Her er det verdt å merke seg at det eneste/første verbet i setninger skiller seg ut ved å være såkalte finitte verb. Finitte verb er ekstra viktige i norsk og andre språk som har bøyelige verb, fordi det er de eneste verbene som kan stå alene som verbal i setninger.

Norsk har tre typer finitte verbformer. To av dem er bøyd i tid, nemlig spiser i «Lise spiser middag» (nåtid, presens), og spiste i «Lise spiste middag i går» (fortid, preteritum). Den siste verbformen som alene kan være verbal i setninger, er verbets bydeform (imperativform), nemlig spis i «Spis middag!», som består av roten i verbet, altså alt utenom bøyingsendelsen. Finitte verb sier vi har den syntaktiske funksjonen finitte verbal, mens vi kaller andre verbformer, som spist (perfektum partisipp) i «Lise har spist middag» eller spise (infinitiv) i «Lise vil spise middag», for infinitte (altså ikke finitte) verbal. Infinitte verbal må alltid stå sammen med finitte verbal i setninger.

Det at alle setninger må ha et verbal, viser hvor viktig verbalene er i språk. Uten verbaler blir det ingen setninger. Verbal er også viktige fordi de bestemmer hvilke andre setningsledd setningene kan ha. Setninger med verbalet sover trenger for eksempel å ha et setningsledd for den som sover, for eksempel «barnet» i «Barnet sover». Her har substantivet «barnet» funksjonen subjekt. Subjekt får normalt frem hvem eller hva som gjør handlingen til verbalet (verbalhandlingen), for eksempel å sove, synge eller spise noe.

Om vi går 1000 år tilbake i tid, til da vi i Norge snakket språket norrønt (gammelnorsk), kunne man si setningen «Rignir» om det vi i dag opplever som typisk bergensvær, altså: «Regner». Det var altså nok med et finitt verbal bøyd i tid (presens eller preteritum) for å kalle noe for en setning.

Språket har samtidig endret seg mye siden norrøn tid, og i dag er ikke «Regner» en grammatisk rett setning på norsk. I dag sier vi heller «Det regner» enn bare «Regner». Men hva betyr ordet det i denne setningen? Normalt bruker vi pronomenet det til å vise til noe. Et eksempel er at det viser til «et hus» i dette eksempelet: «Jeg så et hus. Det var veldig stort.» I setningen «Det regner» viser derimot ikke det til noe som helst. Ordet er bare med i setningen fordi norsk har noe som vi kaller subjektstvang. Alle norske setninger må også ha et subjekt. Og er det ikke noe naturlig subjekt i setningen, setter man inn det som et såkalt formelt subjekt, altså et subjekt som ikke viser til noe i verden.

Betyr dette at det i norsk er et subjekt i alle setninger, slik som det er for verbal? Svaret er ja, men med unntak for imperativsetninger (bydesetninger). Dette er setninger som «Spis is!». Vi har i denne setningen et verb i imperativ, nemlig spis. Men hvor er da subjektet i slike setninger? Hvem er det for eksempel som blir bedt om å spise is i setningen ovenfor? Informasjonen om dette kan stå etter et komma, som her: «Spis is, jenta mi». Men vanligvis er det ikke med informasjon om dette i imperativsetninger. Grunnen til det er at imperativsetninger har et underforstått subjekt, nemlig den eller dem som man gir ordren eller oppfordringen til. Dermed vet vi hvem som egentlig er subjekt i slike setninger.  

Mens subjekt er et obligatorisk setningsledd i alle norske setninger unntatt imperativsetninger, varierer det hvilke andre setningsledd som må være med. Også for dette spiller verbal en viktig rolle. Det er for eksempel verbalet i setningen som styrer om setningen kan ha et objekt eller ikke. Setningen «Jeg danser» kan stå alene med bare et subjekt og et verbal. Det er da fokus på at handlingen dansing skjer, ikke på hvilken type dans som blir danset. Men om man vil ha med også hvilken type dans det er snakk om, trengs det et direkte objekt. Det har vi i setningen «Den nye jenta danser salsa». Her er både subjektet «den nye jenta» og det direkte objektet «salsa» deltakere i verbalhandlingen, altså i dansingen. Subjektet «den nye jenta» er en deltaker ved å være den som danser, mens «salsa» er en deltaker ved å være det som blir danset.

Det er altså ikke ordene alene, men setningsleddene som egentlig er setningenes byggeklosser. Med hjelp av dem kan vi få frem en rekke syntaktiske funksjoner i både norsk og andre språk.

Vil du vite mer?

Denne språkpraten er den første av to språkprater av meg som handler om syntaktiske funksjoner. Mens denne første språkpraten handlet om hva setningsledd er, og hva de mest sentrale syntaktiske funksjonene er, vil den neste gå nærmere inn på noen sentrale likheter og forskjeller mellom de tre syntaktiske funksjonene objekt, predikativ og adverbial.

Språkprat publiserer for tiden flere språkprater om grunnleggende kunnskap om ordforråd og grammatikk, med eksempler fra norsk og andre språk. Disse er utviklet spesielt for å inngå i nettressursen «Språkprat til skolen», som har undervisningsopplegg for språktemaene i norskfaget på videregående skole. Til nå er disse to språkpratene publisert: «Ledd, setningar og kommareglar» (2024, 27. september) av Ragnhild Lie Anderson og «Hva har biler og forvirring til felles? Om ordklasser og inndeling av ord» (2025, 24. januar) av Klara Sjo.

Vil du lese mer om setningsledd og øve på det, kan jeg ellers anbefale «Norsksidene» til Globalskolen, som jeg selv var med på å kvalitetssikre på et tidligere tidspunkt. Disse sidene blir nå ikke lenger oppdatert, men kunnskapen er i praksis fortsatt aktuell.

Om du er interessert i å få dypere kunnskap om grammatikk i norsk, anbefaler jeg læreboka Språkmønster. Innføring i det norske språksystemet av Torodd Kinn og Lars Anders Kulbrandstad, som ble utgitt i 5. utgave i 2023. Dette er en lærebok utviklet for høyere utdanning.

Den mest omfattende boka om grammatikk på norsk er Norsk referansegrammatikk av Jan Terje Faarlund, Svein Lie og Kjell Ivar Vannebo, som ble utgitt i 1997. Denne tar veldig lang tid å lese i sin helhet, men den egner seg som oppslagsverk om man vil sjekke noe.