Tror du at latin var et språk som ble brukt side om side med norrønt i Norge i middelalderen? Eller tenker du at latin hadde lite med vanlige folk å gjøre og var forbeholdt kirken og aristokratiet? Sannheten ligger midt imellom disse to ytterpunktene.

Av Stefan Drechsler, norrønfilolog ved Universitetet i Bergen

Norge, særlig på det tidlige 1300-tallet, var et stort rike. Språket som ble snakket mest i det norske samfunnet, var gammelnorsk. Dette språket var en del av den germanske språkfamilien som på den tiden hadde mye til felles med gammelislandsk. Men hva med latin? Dette språket kom til Norden med kristendommen og brakte med seg både et nytt alfabet og en utbredt bokkultur.

Kilder som den kjente beskrivelsen av kong Håkon Håkonsson gir oss inntrykk av at latin var et språk som var forbeholdt kirkelige områder. Men selv om Kong Håkon, ifølge den engelske historieskriveren Mattheus Parisiensis, var godt utdannet i latin, forteller Håkons saga oss at det likevel i desember 1263 var for slitsomt for den døende kongen å lytte til latinske bøker. I stedet valgte kongen å få lest opp norrøne sagaer på dødsleiet.

Denne historien kan høres morsom ut. Samtidig er den langt vekke fra realiteten. En lang rekke latinske fragmenter, altså bruddstykker av en gang komplette manuskripter, viser at latin og det latinske alfabetet var i utstrakt bruk i Norge i middelalderen.

Latin ble først og fremst brukt i forbindelse med gudstjenester, men ble også skrevet i det skriftsystemet vi forbinder med det norrøne språket: runer. Vi har nemlig flere eksempler som viser at latin ikke var begrenset til sitt eget alfabet og kirken alene. Den berømte runeskoen fra Bergen, som blant annet inneholder uttrykket «amor vincit omnia» (kjærligheten overvinner alt) av den romerske poeten Vergil, viser latin skrevet med runer. Det samme ser vi også på dørringen fra Tønjum kirke i Lærdal, som inneholder påkallelsesbønnen «Ave Maria» i runeskrift.

En kulturell skatt hvor vi finner mange korte latinske tekster, er rettshåndskrifter. Dette er håndskrevne manuskripter som inneholder lovtekster fra middelalderen. I Norge ble de fleste lovtekstene skrevet på gammelnorsk. Vi har blant annet et betydelig antall avskrifter av den norske Landsloven av 1274. Gammelnorske rettsmanuskripter, først og fremst de som ble laget i første halvdel av 1300-tallet, inneholder et betydelig antall korte bønner skrevet på latin. Vi finner to identiske eksempler i to østlandske manuskripter av Landsloven, skrevet av samme skriver (bilde 1 og 2 ovenfor). Øverst på baksiden av det første bladet viser begge påkallelsen «Assit principio sancta Maria meo amen» (Måtte den hellige Maria være til stede fra begynnelsen af mitt foretak. Amen). Disse manuskriptene forteller oss direkte om skriverens kristne forståelse av lovteksten, som ellers på mange måter var en verdslig tekst.

Andre korte tekster skrevet på latin finner vi ofte på slutten av manuskripter. Slik informasjon kaller vi kolofoner. Disse inneholder opplysninger om omstendigheter rundt bokens produksjon. Et eksempel er Isl. Perg. fol. 34, et manuskript som ble skrevet på Vestlandet i 1275–1300. På slutten av blad 90 forteller skriveren oss ikke bare navnet sitt, Erik Trondsson; han legger også til fire korte latinske kolofoner. Disse er komponert på sluttrim og skrevet som et sammenhengende dikt (bilde 3 nedenfor):

«Dextera scriptoris, careat gravitatis doloris. Lauda scriptorem, donec videas meliorem. Scriptor sum talis, demonstrat litera qualis. Scriptor sit sanus, sit sua sana manus.»

(Må skriverens højre hånd være fri for smertens tyngde. Ros skriveren, indtil du finder en bedre. Jeg er en skriver, som skriften viser, hvordan jeg er. Må skriveren være rask, og må hans hånd være stærk; transkribert og oversatt til dansk av Gottskálk Jensson/Københavns Universitet.)

Slike kolofoner er kjent fra mange manuskripter i Europa og viser utvilsomt Eriks lærde bakgrunn, men forteller oss ellers lite om hans kunnskap på latin.

Et manuskript som viser bedre latinkunnskap, er manuskriptet med navn GKS 3260 4to. Vi skal nå se litt nærmere på to dikt i dette håndskriftet, som viser god kunnskap om både gammelnorsk og latin. GKS 3260 4to ble hovedsakelig skrevet av en islending i 1350. Skriveren var uten tvil en mester av ord. På slutten av manuskriptet finnes et unikt skaldisk vers, igjen laget med sluttrim, som beskriver egenskapene til en god lovmann. Samtidig minner diktet om kunnskapen til Moses, den grunnleggende lovgiveren i Det gamle testamente (se bilde 4):

«Lǫgmaðr skyldi rǫskr ok réttr, réttligr er þat lǫgmanns stéttr, sá mun þykkja lýðnum léttr, er lǫgin segir, þá er hann er fréttr; Móyses kunni lǫgmáls list, lengi talaði hann við Krist; trautt fær laganna mannfólk mist; minn guð fái oss himna vist.»

(Lagmanden skulde være dygtig og retfærdig, det er
lagmandens rigtige stand; folk vil synes at han, som siger hvad lov
er, er forekommende, når han bliver adspurgt; Mose forstod sig på lovgivnings-kunst; længe havde han talt med Krist; menneskeheden vil næppe gå glip av loven; min gud give os ophold i himlen; transkribert og oversatt til dansk av Finnur Jónsson).

Strofen kan godt ha blitt laget av skriveren selv. I tillegg finner vi en unik latinsk tekst på et par blader videre, på slutten av manuskriptet. Teksten er lagt til under en liturgisk kalender skrevet av den samme islendingen og viser at vår skriver kunne bruke latin like bra som norrønt (bilde 5):

«lege facta legifer cogita quid exivit grando finit fluminis totum non fecerunt | adsiduo maria illis consenserunt mantus atque glacies istud compleueuerunt»

(Les fakta, lovgiver. Tenk på hva som har kommet ut. Haglet slutter. De har ikke fullført hele elven. Iherdig havene samtykket til dem. Kappen og isen fullførte dette; transkribert og oversatt til engelsk av Aidan Conti/Universitetet i Bergen.)

Det nokså kryptiske innholdet er lite relatert til andre latinske og norrøne tekster i sin tid. Imidlertid kan det henvise til en del temaer kjent fra skaldisk poesi, som generelt har en veldig fleksibel og uttrykksfull bruk av metaforer. Det er i dette kulturhistoriske miljøet vi må se både denne korte latinske teksten og skriveren som har skrevet den.

Dette manuskriptet forblir etterpå i et latinsktalende miljø: I 1400 skrev en senere bruker påkallelsen «finito libro sit laus et gloria xpo» («Når boken er ferdig, la lovprisning og ære være Kristus») i begynnelsen av manuskriptet. I tillegg ble kalenderen utvidet med en bibelsk allegoritekst og en kolofon som forteller oss at «qui scripsit scripta scripta | matus (manus?) eius sit benedicta amen» («velsignet være hånden som skrev skriftene. Amen») (se bilde 6). Den samme skriveren informerer oss videre at «[hic] liber est meus» («[denne] boken er min»), men det er dessverre ukjent hvem han (eller hun) var.

To andre notater fra samme tid oppfordrer oss om vi skal «Benedicamus» («la oss prise», på f. 41v), sannsynligvis med henvisning til en avslutningshilsen for en messe, og at «Celi enarrant gloriam [die]» («Himlene forteller Guds herlighet», på f. 57v). Utvilsomt refererer begge notatene, slik som før, til kirkelig bruk av manuskriptet. Men hvor det var, og hvem som har skrevet disse notatene, er ukjent.

Det er først fra slutten av 1400-tallet at vi vet mer om oppholdsstedet til manuskriptet. Da var det daværende lagmann i Skien, Kjetil Asbjørnsson, som eide det. Men på det tidspunktet hadde det tidligere latinsktalende miljøet forsvunnet. Det er bare de eldre notatene som forteller oss sine historier om det religiøse livet i Norge i middelalderen og ikke minst om utdanningen til de som skrev og brukte disse håndskriftene i sin tid og miljø på 1300-tallet.

Takk til Gottskálk Jensson for hjelp med oversettelsene.

Vil du vite mer?

Digitalt korpus og ordbok for norsk middelalderlatin finner du her, ved Nasjonalbiblioteket i Oslo. Den gir en oversikt over de forskjellige middelalderske latinske tekstene i Norge, først og fremst diplomer og andre offisielle tekster.

I «Latin i Norge fra middelalder til nytid» forklarer Espen Karlsen bruken av latin i Norge fra middelalder til tidlig moderne tid.

I «Traces of Latin Education in the Old Norse World» forteller Åslaug Ommundsen om utdanning i latin i Norge og Island i middelalderen.

I «Christian Prayers and Invocations in Scandinavian Runic Inscriptions from the Viking Age and Middle Ages» beskriver Kristel Zilmer bruk av latinske bønner i nordiske runeinnskrifter fra vikingtiden og middelalderen.