Språkhistorie er et tradisjonelt maskulint felt, der menn har skrevet historien, og der menn har skrevet de tekstene som er brukt for å vise tidligere tiders språkbruk. I denne artikkelen oppfordres det til å inkludere kvinners språkbruk og et kjønnsperspektiv i historien, og det gis eksempler på hvordan det kan gjøres.

Av Agnete Nesse, professor i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Bergen

Overskriften på denne artikkelen rommer mange flere dimensjoner enn det er plass til i en kort artikkel. De to fagfeltene språk og kjønn på den ene siden og språkhistorie på den andre siden er mangfoldige. Her må vi derfor nøye oss med en helt kort presentasjon:

Fagfeltet språk og kjønn kan deles i to hovedretninger: språk brukt om kjønn og språk brukt av kjønn. Innenfor den første retningen er vi opptatt av hvordan kvinner og menn omtales, og innenfor den andre retningen undersøker vi om kvinner og menn bruker språket forskjellig.  Å skrive om kvinner som skriver, og prøve å finne ut hvorfor de skrev som de skrev, er en mulig tilnærming til et kjønnsperspektiv på språkhistorien. En annen tilnærming er å se på kvinner som politiske aktører i språkpolitikken, for å belyse forholdet mellom språk og makt.

Fagfeltet språkhistorie kan også defineres på ulike måter. Det inkluderer både teoretisk forskning om språkendring som fenomen, forskning på faktiske språkendringer og lærebøker om et språks historie (eventuelt et lands språkhistorie). Som med de fleste fagfelt er det dessuten slik at hva man forsker på og underviser i til en hver tid, er preget at samtidens foretrukne ideer. I en tid med opptatthet rundt likestilling mellom kjønnene, vil kjønnsperspektivet også kunne utforskes i historisk forskning og formidling. En historisk tilnærming til språk brukt om kjønn kan for eksempel være å undersøke ulike typer tekster for å se hvilke ord som brukes for å beskrive kvinner og menn. I norsk språkhistorie er særlig det problematiske ordet mann kilde til mange diskusjoner, fordi betydningen har blitt forandret fra å være (mer eller mindre) kjønnsnøytral til å være knyttet til ett kjønn.

Venås (1989) undersøkte Gulatingsloven for å se på bruken av ordene kvinne og mann. Han fant at det var mange flere ord med betydningen ‘mann’ enn ord med betydningen ‘kvinne’. Ordene som betydde ‘kvinne’, hadde dessuten i stor grad tilknytning til kvinnens plass i ekteskapet og familien. Eksempler på dette er mær ‘jomfru’, flannfluga ‘en som stakk av fra giftemål’, kona ‘kvinne, ofte om gift kvinne’, eckia ‘enke’ og så det mer nøytrale kvennmaðr ‘kvinnfolk’. Ordene om mann var altså flere, og de var i mindre grad knyttet til ekteskap eller plass i familien. Eksempler på dette er sveinn ‘trell, senere gutt’, fuðflogi ‘en som stakk av fra giftemål’, bóndi ‘ektemann, husbond, bonde’, karlmaðr ‘mannfolk’, karl ‘mann’ og maðr ‘mann, menneske’.

I en undersøkelse av 1900-tallets avisspråk fant Swan (1991) at mens yrkesbetegnelser som inneholdt suffikser som –inne, –ske, og –trise, var vanlige i begynnelsen av århundret, ble de i stor grad erstattet av foranstilt kvinnelig i andre halvdel. Eksempler fra perioden før første verdenskrig var fosterfordriverske, redaktrice, industriarbeiderske, lærerinde og forfatterinde. Et relevant spørsmål i en språkhistorie er hva overgangen fra redaktrise til (kvinnelig) redaktør forteller om det samfunnet vi lever i. Er det bedre å være (kvinnelig) forfatter enn forfatterinne, for eksempel?

En sentral del av de fleste språkhistoriebøker er teksteksempler som skal vise ekte tekst fra de forskjellige periodene. Er det mulig å bruke eksempeltekster der kvinner er synlige, enten som forfattere eller som aktører? Ja. Fra middelalderen kan vi for eksempel se til klostervesenet, der det var skrivekyndige kvinner og kvinner med noe makt. Fra 1500-tallet var kvinner sentrale i hekseprosessene, både som tiltalte og som vitner, og fra salmedikteren Dorothe Engelbretsdatter (1634–1717) og fremover er det egentlig ingen unnskyldning for ikke å inkludere kvinnelige språkbrukere i språkhistorien.

Samtidig tar det litt tid og kreativitet å finne disse kvinnene. For kvinnene skrev ofte tekster som ikke har blitt publisert. De skrev ikke lovtekster eller eiendomskontrakter, men for eksempel kokebøker og en og annen reisebeskrivelse. Så snart postvesenet ble bygget ut på 1800-tallet, ble også norske kvinner ivrige brevskrivere. De skrev dessuten i minnebøker og i lagsprotokoller, det siste fint illustrert hos Lars Saabye-Christensen i romanserien Byens spor, der tekstene fra Fagerborg avdeling av Røde kors står sentralt. Fra 1900-tallet er også ukeblader en uvurderlig kilde til kunnskap om kvinneliv og kvinnespråk.

Tekster skrevet av kvinner skal ikke bare letes frem, de skal også forskes på for å kunne benyttes i språkhistoriske fremstillinger. Et ferskt eksempel på utforsking av kvinnelig språkbruk er Volland (2023) sin artikkel om rettskrivningsendringer i praksis i perioden 1907–1962. I stedet for å konsentrere seg om de som planla rettskrivningsendringene, som stort sett var menn, skriver hun om en språkbruker, Birkeland, som i kraft av sitt yrke som lærerinne fikk endringene tett på seg. Det er en empirisk studie av tekster denne språkbrukeren skrev, både i embets medfør og som privatperson.

Resultatene av undersøkelsen til Volland er at Birkeland endret praksis i tråd med rettskrivningsendringene. Som eldre skrev hun altså etter andre normer enn hun gjorde som barn. Når Volland skal tolke dette, dukker det først opp en «flink pike-forklaring», idet Birkelands lojalitet til myndighetene fremheves. Men så er det som om Volland tar seg i det, og hun skriver følgende:

Kanskje yter jeg ikke Birkeland full rettferdighet når jeg sier at hun var lojal overfor myndighetenes språkpolitikk […] kan like gjerne tolkes som uttrykk for at hun ikke bare aksepterte normendringene, men også hadde sans for og gikk aktivt inn for […] (Volland 2023: 114)

Dette betyr med andre ord at en flink kvinne kan være mer enn lojal, hun kan være en aktør i en endringsprosess.

Fra 1900-tallet har vi også muligheten til å undersøke tale i et kjønnsperspektiv. Forskning på språket i NRK på 1900-tallet viser at både blant de NRK-ansatte journalistene og blant intervjuobjektene var det stor overvekt av menn. Også populære hørespill for barn var dominert av gutteverden og guttespråk i NRKs barndom. Videre var sportssendingene i mange tiår mannsdominerte, både blant kommentatorene og blant utøverne. Vi må derfor anta at den viktige fornyelsen av radiospråket som sportssendingene innebar, ble initiert av menn. Dette er noe som  gjerne kan nevnes i en språkhistorie.

Med dette oppfordrer jeg alle språkhistorieinteresserte til å begynne å lete. Det er mye språkhistorie å finne både i gamle ukeblader (og kjærlighetsbrev?) som gulner på loftet, i bestemors kokebøker og i NRK-sendinger fra 1930-tallet og fremover. Hvordan tiltalte ukebladsjournalistene leserne sine, hvilke verbformer ble brukt i kokebøkene, og hvorfor ble Anne-Cath. Vestly kritisert for det språket hun brukte i barnetimen for de minste? Dette er også språkhistorie, og slik jeg ser det, et viktig supplement til Balders død og rivaliseringen mellom Ivar Aasen og Knud Knudsen – ikke minst i klasserommet.

Vil du vite mer?

Da jeg skrev lærebok i språkhistorie i 2013, prøvde jeg å inkludere begge kjønn så godt det lot seg gjøre. Det innebar eksempeltekster som både er skrevet av og omhandler kvinner og menn, oppsett av grammatiske tabeller med hunkjønn foran hankjønn og utelatelse av ordene nordmann og han om kvinner: Agnete Nesse. 2020 (4. opplag). Innføring i norsk språkhistorie. Oslo: Cappelen.

Ovenfor har jeg basert meg på to to tekster om språk brukt om kvinner (og i noen grad om menn) i henholdsvis gammelnorsk tid og på 1900-tallet, der begge bøkene tekstene står i, kan leses på Nasjonalbibliotekets nettsider:

Kjell Venås. 1989. «Kvinne og mann i Gulatingslova. Etter ein idé av Lis Jacobsen.» I Bjørn Eithun, Eyvind Fjeld Halvorsen, Magnus Rindal og Erik Simensen (red.) Festskrift til Finn Hødnebø 29. desember 1989, 285–303. Oslo: Novus.

Toril Swan. 1991. «Notat om kvinner i norske aviser i det 20. århundre.» I Gulbrand Alhaug, Kristoffer Kruken og Helge Salvesen (red.) Heidersskrift til Nils Halland på 65-årsdagen 13. desember 1991, 453–471. Oslo: Novus.

Tekstene nedenfor handler alle om kvinners bruk av språket, og deres språkpolitiske kamp:

Eli Bjørhusdal. 2001. Målkvinner før 1900. Skrifter frå Ivar Aasen-instituttet, 12. Volda.

Agnete Nesse. 2021. «En analyse av språket i Anna Hansdatter Tormods brev fra perioden 1714–1722.» I Maal og minne hefte 1: 99–130.

Magnhild Volland. 2023. «Fra den ene rettskrivningsnormen til den neste. En studie av folkeskolelærerinne Birkelands skrivepraksis i perioden 1907–1962.» I Norsk Lingvistisk Tidsskrift: 89–118.

Her er eksempler på hvordan analyse av språk og kjønn er integrert i henholdsvis dialektundersøkelser og språkhistoriske undersøkelser av både radiospråk og ukebladspråk:

Agnete Nesse. 2008. Bydialekt, Riksmål og Identitet – Sett fra Bodø. Oslo: Novus.

Agnete Nesse. 2019. «From everyday speech to literary style: The decline of the distant address De in Norwegian during the twentieth century.» I Journal of historical Sociolinguistics. https://www.degruyter.com/document/doi/10.1515/jhsl-2017-0027/html

Sist, men ikke minst: Nasjonalbiblioteket er en gullgruve for språkhistorieinteresserte. På https://www.nb.no/kan en gå inn på Nettbiblioteket og finne bøker fra 1400-tallet til i dag (mye latin i begynnelsen), aviser og tidsskrifter fra 1700-tallet av, radioprogrammer fra 1930-tallet og fremover, og fjernsynsprogrammer fra 1960-tallet – i tillegg til filmer, plakater og annet.