”Bedre føre var enn etter snar” heter det i ordtaket. Og i medisinens verden snakker man også om at det er bedre å forebygge sykdom enn å behandle den. Men hvordan er det i kommunikasjon? I utgangspunktet ser det ut til at vi følger det samme prinsippet der, for når vi snakker med noen som ikke har fullgod beherskelse av norsk, forenkler de fleste av oss språket og gjør tilpasninger som skal forebygge forståelsesproblemer. Vi bruker enklere ord, gjør setningene kortere og omformulerer det vi vil si for at det skal bli enkelt å forstå. Men bidrar dette faktisk til bedre forståelse? Vi gjorde et forsøk for å finne ut av det.

Av Jan Svennevig, professor i språklig kommunikasjon ved Universitetet i Oslo

Noreg er eit land der dialektane står sterkt, og det finst heller ikkje eit offisielt normert standardtalemål her. Det er difor ikkje heilt uvanleg at me høyrer omgrep som dialektparadis brukt om språksamfunnet vårt, sidan nordmenn viser stor toleranse for dialektbruk i dei aller fleste samanhengar. Men er dialekthimmelen like skyfri for utlendingar som skal læra seg norsk?

Av Else Berit Molde, universitetslektor i norsk som andrespråk ved Universitetet i Bergen

I 2015 døydde det 40.727 personar i Noreg, om lag like mange som året før, og som i resten av åra mellom 2004 og 2014. Det vil seie at det til ei kvar tid er ei stor mengde arvingar i landet. Alle vil på eit tidspunkt bli arving, dersom dei lever lenge nok. For mange er det å bli arving, og vere den som skal syte for å gjennomføre eit økonomisk oppgjer etter den avdøde, ei påkjenning. Ikkje minst fordi det kan vere svært vanskeleg å forstå kva det faktisk går ut på, til dømes kva rettar og plikter det medfører. Styresmaktene gir hjelp, men det er ikkje lett når hjelpa kjem i eit uforståeleg språk.

Av Elin Espe Stensvand, master i nordisk språkvitenskap.

Heilt sidan ein på 1970-talet kjempa gjennom moglegheita til å bruka eigen dialekt i nær sagt alle situasjonar, har det ikkje vore vanleg i Noreg å skifta til eit standardisert talemål i gitte situasjonar. Er det likevel noko i oss som gjer at vi endrar måten vi snakkar på ut frå situasjonen? Og kva er i så fall grunnen til dette?

Av Kjersti Wold Slettebø, master i nordisk språkvitskap

Den aukande graden av internasjonalisering av høgare utdanning og behovet for å kunne kommunisere på tvers av språkgrenser har ført til utstrakt bruk av engelsk i både forsking og undervisning. Men samtidig som norske universitet og høgskular tek imot stadig fleire internasjonale studentar, aukar ikkje talet på studentar som ynskjer å reise utanfor Noreg for å studere.[1] Kva kan vere grunnen til at ikkje fleire ynskjer seg ut, samtidig som fokuset på internasjonalisering aukar? I dette blogginnlegget kastar eg lys over dette utifrå eit språkleg perspektiv.

Av Trude Bukve, stipendiat i allmenn lingvistikk ved Universitetet i Bergen

Når norske barn flytter til et nytt sted, er det vanligste at de går over til den lokale dialekten på stedet. Men en del observasjoner tyder på at østlandsktalende innflytterbarn i mindre grad følger dette mønsteret. I doktorgradsprosjektet mitt undersøker jeg innflytterbarn i Bergen. Holder flere østlandsktalende innflytterbarn på dialekten enn andre innflytterbarn her? Og hvordan kan jeg vite om de resultatene jeg kommer frem til, stemmer med virkeligheten?

Av Ann-Kristin Molde, universitetslektor og ph.d.-kandidat i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Bergen

På grunn av økende internasjonalisering får engelsk en stadig sterkere stilling ikke bare i kommunikasjon over språkgrenser, men også innenfor det norske språksamfunnet. Dette gjelder i særlig grad forskning og høyere utdanning. Samtidig har universiteter og høyskoler ansvaret for norsk fagspråk. Hvordan takler de dette ansvaret i en situasjon der engelsk synes å styrke stillingen sin innenfor sektoren?

Av Gjert Kristoffersen, professor i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Bergen